Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur
Ingebrigt Foss

Ingebrigt Foss

Det eneste kjente bildet av Foss, fra A. O. Grudts artikkel i "Kjenn ditt land II".
(Merket på jakkeslaget skal være skyttermerket)
Fotograf ukjent

Ingebrigt Jakobsen Foss

1843 - 1921

Ingebrigt Foss er den mest kjente av knivmakerne fra Meldal. Han skapte sin helt egne stil innafor tradisjonen, holdt en høy kvalitet, og var svært produktiv. Foruten at han var en særdeles allsidig handverker og kunstner, var han i samtida viden kjent som skytter, jeger og fisker.

Nils Lykkja sier i sin omtale av Ingebrigt Foss i Meldal bygdebok at han var "meir enn et vanlig mennskje". I artikkelen ”En gammel Jæger” fra 1924 hevder A.O.Grudt at Foss er ”langt mer alsidig end folk flæst – ialfald nu for tiden [!]”. For oss er han mest interessant som mannen bak noen av de flotteste knivene og knivmusjonene i trøndersk tradisjon. Men historia om Ingebrigt Foss handler altså om så mye mer enn bare kniv, så her vil jeg gi et litt mer helhetlig bilde av mannen.

Bakgrunn og oppvekst

Ingebrigt blei født i 1843 som tredje og siste barn av Jakob Ingebrigtson Holstuggu og Marit Johansdatter Tørhaug. I 1861 kjøpte faren Oppigard Foss, en av gardene i den såkalte ”Sverjes-grenda” i Oppbygda i Meldal kommune. Her bodde Ingebrigt i resten av sitt lange liv. Jakob Foss, som faren nå kalte seg, dreiv som maler ved siden av gårdsarbeidet. Han regnes som en av de viktigste dekorasjons- og rosemalere i distriktet, så Ingebrigt vaks altså opp i en heim hvor handverk og kunsthandverk var en del av hverdagen.

ALT TEKST

Bak Nystuggu Foss lå Oppigard

I 1886 tok Ingebrigts eldre bror Johan over garden, mens foreldrene og Ingebrigt blei boende. Og la meg ta med følgende, som en liten sosialhistorisk kommentar til den tida Ingebrigt Foss levde i: Johan hadde da allerede vært forlova med Marit Fosshagen i mange år, men først i 1903 kunne de gifte seg. Forlovelsestida varte i bortimot 30 år fordi Marit måtte bo heime for å stelle sine syke foreldre så lenge disse levde. Men allerede året etter giftemålet døde Johan. Og Marit, som i tidas sosialpolitiske ånd måtte gi fra seg foreldreheimen som takk for den smule offentlig understøttelse hun hadde fått for pleiejobben, blei boende på Oppigard Foss.

I mange år utgjorde altså Marit og Ingebrigt et lite hushold, hvor Ingebrigt, etter gammel tradisjon, hadde verkstedet sitt i den ene enden av stua. I tilegg til sine handverksysler deltok han nok også i gårdsarbeidet, men det er uklart hva slags rolle han hadde i dette. Etter hvert flytta søstera til Marit, Kari, også inn på gården. Det er usikkert når dette skjedde, men kanskje bodde de sammen alle tre en periode, før Ingebrigt på sine eldre dager flytta aleine til ”Føssfotstuggu” like ved, der han bodde fram til han døde i 1929. Ingen av de siste beboerne på Oppigard Foss hadde folk etter seg, og i 1932 blei garden kjøpt og lagt til Nystuggu Foss. I dag er altså både sjølve garden og den siste slekta herfra bare historie.

I den tida Ingebrigt vaks opp, var nok det å være annerledes på den ene eller andre måten enda vanskeligere enn det er i dag. Det som blei oppfatta som skavanker av allmennheten, ville i stor grad bestemme et menneskes plass og utviklingsrom, og man skulle være sterk for å bryte med forventede mønstre.
Ingebrigt hadde sitt å drages med. Han var født med en skjemmende utvekst på høgre kjake, som i voksen alder var stor som et eple. Det sies at mora hadde det samme, og en slik arva, fysisk defekt var noe man blei merka av heile livet.  Men det som ga han de største problemene i forhold til andre folk var nok at han snakka så utydelig og ”klabbent”. Dette var en følge av ei ulykke i barndommen. Ingebrigt hadde en gang fått tak i en revolver, som han fylte med krutt og tente på i den hensikt å røyke pipe. Eksplosjonen gjorde at han mista hørsla, og dette gikk igjen ut over språkutviklinga. Etter ei tid fikk han noe av hørsla tilbake, men tunghørtheten og den ureine talen fulgte han livet ut, og førte til at han av mange blei betrakta som litt rar og vanskelig.

Samtidig høsta han etter hvert, i form av medaljer og premieringer, synlig anerkjennelse både som jeger, skytter og handverker. Og han var en av antakelig svært få meldalinger som, gjennom artikkelen i opplysningsverket ”Kjenn ditt land”, i egen levetid blei gjenstand for boklig omtale.  Historier og anekdoter forteller om en mann som bak en litt sky og forsiktig væremåte hadde en sterk personlighet, med mye humor og sjølironi, og som med mangesidige evner og stor kreativitet skaffa seg et større rom i historia enn det han i utgangspunktet var tildelt.

 

Jeger, skytter og fisker

Det var jegeren Ingebrigt Foss som vakte mest interesse i samtida. Og det var nok på dette området hans store pasjoner lå. Det sies at han brukte det meste av vintertida til jakt. Han skøyt store mengder matvilt i form av tiur, orrfugl, rype og hare, som han og broren ut på vårparten dro til Trondheim og solgte, noe som ga velkomne ekstrainntekter for husholdet. Han var altså en framifrå skytter, medlem av det lokale skytterlaget og aktiv i konkurranser. Han mottok flere premier også i denne sammenhengen. Blant anna blei han i 1890 tildelt sølvmedalje og diplom fra ”Centralforeningen for utbredelse av legemsøvelse og våbenbruk”.

Men det var rovdyrfangsten som ga han ry som storjeger. Som rovdyrjeger brukte han like gjerne saks og gift, ikke populære metoder i dag, men den gangen fullt aksepterte og svært effektive. Ingebrigts egen hemmelige oppskrift på dyregift var både spesielt forlokkende og ekstra dødelig.  Han skal ha tatt til sammen 514 rev, en god del mår, mellom 20 og 30 hver av hubro og hønsehauk, og en mengde mindre ugler og hauker. Denne fangsten var heller ikke bare for moro skyld. Han berga skinnet på de aller fleste pelsdyra, og han stoppa ut og solgt flere av de store fuglene, særlig hubroer.

Ingebrigt skal også ha vært den siste som skaut ulv i på sine trakter. To dyr som fant vegen etter reinsflokkene til de første samene som kom fra Rørostraktene til Trollheimen på slutten av 1880-åra, falt for Ingebrigts kuler og gift.

ALT TEKST

Dete skal være Ingebrigts tegning av Legd-Anders

Med dagens syn på fangstmetoder og viltforvaltning ville vel ikke rovdyrjegeren Ingebrigt Foss blitt levna mye ære, men i si tid blei han altså hyllet i litteraturen for sine bragder. Det kan og nevnes at han i 1922, i en alder av 79 år, blei tildelt Trondhjems jæger- og fiskeforenings diplom for ”interessert rovdyrfangst”. Når Ingebrigt overvant sin skyhet, spesielt i godt lag med folk han kjente godt, skal han ha vært en meget livlig og levende formidler av sine mange, og ofte svært morsomme, jakthistorier.

Ingebrigt var også en pasjonert og dyktig fisker, både etter laks og ørret. Grudt sier at ”… om ingen anden har faat noget, saa har Ingebrigt faat fisk”.  Det hjalp nok at han laga sine egne fluer og sluker, tilpassa forholdene på de forskjellige plassene han fiska. Martin Foss forteller at de slukene Ingebrigt laga var som små fisker, hvor hodet, ”ørene” (finnene?) og halen var av nysølv, og kroppen av rosemalt lerret.

Jeg må ta med ei historie som bidrar til å tegne bildet av personligheten til denne mannen:
I 1860-åra begynte engelske sportsfiskere å kjøpe opp fiskerettighetene i Orkla i Meldal, nok for en temmelig billig penge. Det skal ha vært til betydelig ergrelse for storkarene at Ingebrigt fortsatte å fiske på Oppigard-valdet. I tillegg til at valdet delte opp fiskestrekningen deres trakk han jo opp en god del fisk, og han kopierte bramfritt det flotte utstyret deres. Ikke før de tilbøy 40,- kr i årsleie, mot 5,- kr. som var vanlig for denne typen vald, lot han broren få leie ut til engelskmennene. Når disse ikke var der, gikk han fortsatt daglig i båten og brydde seg ikke mye om oppsynsmannens formaninger om avståtte rettigheter.

 

Maler og tegner

Butt malt av Foss

Butt malt av Ingebrigt Foss

Faren til Ingebrigt var altså maler, og Ingebrigt var med han når han dreiv med slikt arbeid. Det dreide seg nok i hovedsak om vanlig malerarbeid, men det kan og tenkes at han assisterte faren i oppdrag med dekorasjonsmaling. Forutsetningene skulle være på plass i og med at Ingebrigt allerede som barn utviste store evner som tegner. Tegnearbeidene hans skal ha vært prega av stor fantasi og hadde ofte et humoristisk drag. Han portretterte også en rekke kjente kvinner og menn i tida.

Det er ikke lett å komme over disse bildene i dag, det eneste jeg har sett er den gjengitte skildringa av en samtidig bygdeoriginal som gikk under navnet ”Legd-Anders”.
Men de blomstermalte koppene og tinene vi med sikkerhet kan tilskrive Ingebrigt Foss er fra hans gamle dager, og må vel betraktes som en eldre manns hobbyarbeider.

Da faren pensjonerte seg som maler, gav også Ingebrigt opp dette arbeidet. Vi må kunne anta at dette skjedde en gang i 1880-åra, og det var etter dette at han starta opp som nysølvsmed. Den første tida produserte han forskjellige esker og hus, som fyrstikkhus, snusdåser og brillehus, først seinere i karrieren begynte han å lage de knivene og knivmusjonene vi er mest opptatt av.

 

 

Handverker og knivmaker

Tilbake til Ingebrigt, og først litt om nysølvarbeidene. Fyrstikkhusene, brillehusene og snuseskene er prega av solid og godt handverk, med god form og nøyaktige sammenføyninger. De har sikker og djup akantusgravyr. Ofte finner vi også den karakteristiske utgaven av riksløva, som også blei brukt av andre handverkere og knivmakere i distriktet. (Personlig har jeg en følelse av at denne løva er i slekt med en spesiell type fabeldyr som opptrer i eldre trøndersk folkekunst, ofte på støpte beltespenner.)  

ALT TEKST

Snusdåse med Samson og løven

Flere av snuseskene er gravert med samme motiv som den avbildede. Sjøl om herren her er kledd i nok så ubibelske knebukser og filthatt, må vi anta at dette skal gjengi Samsons kamp med løven, og motivet kan godt stamme fra en av de mange mønsterbøker, gjerne av mellomeuropeisk opphav, som var i omløp på denne tida.

Mange av de nysølvarbeidene jeg har sett har inngravert eiernavn eller initialer, og ofte også årstall. Dette underbygger at Ingebrigt, som vanlig var blant handverkere den gang, i hovedsak gjorde sine arbeider på bestilling.

 

 

Knivene

Har man en Foss-kniv foran seg, kan man lett slå fast at den tilhører den lokale knivtradisjonen: Skaft i skåret reinshorn med holker i nysølv, slire i lær med kraftige nysølvbeslag. Eventuelt belte har graverte spenner og beslag i støpt nysølv.

Så la oss se nærmere på hva som karakteriserer en kniv fra Ingebrigt Foss sin hånd:
Først kan vi slå fast at knivene varierer mye i størrelse, uten at jeg kan se noe klart mønster i dette blant de knivene jeg har sett. Det kan virke som Foss har tatt utgangspunkt i det aktuelle bladet, og bygd kniven opp rundt det. Denne arbeidsmåten støtter ideen om at han neppe smidde bladene sine sjøl.

ALT TEKST

Typisk Fosskniv med belte

Skaftene er altså i skåret reinshorn. Teknisk konservator Anne Storm Larsen, bein- og hornekspert ved Trøndelag folkemuseum, sier at det med all overveiende sannsynlighet er reinshorn i skaftene på de tre knivene jeg har forelagt henne. Hornskurd har lange tradisjoner i området, ikke bare i knivskaft, men også i selepinner og i rikt dekorerte høvrer, som, til tross for den lokale betegnelsen ”ben-sållå”, var gjort av reinshornets naturlig krummede hovedstamme.

La meg her skyte inn en kommentar om enda en av Ingebrigt sine mange virksomheter. Han var svært opptatt av gammelt handverk, og kjøpte opp store mengder antikviteter i bygda.  Mye av dette solgte han etter hvert videre til oppkjøpere, men det var også en god del igjen i boet, som blei solgt på auksjon etter at han døde. Blant dette materialet kan det gjerne ha vært både gamle kniver og ”sållåa”, som ga inspirasjon til hans eget arbeid.

Skaftene til Ingebrigt har to hovedformer. De har enten rett avslutning, lik de fleste øvrige ”Orkladals-knivene”, eller de avsluttes med en lett krumning, som det også foreligger lokal tradisjon for. På de krumme skaftene er toppholken nærmest ei hette, tilsynelatende drevet ut og ikke lodda. Holkene kan være dekorert med filing, eller filing og gravyr, eller de kan være udekorerte. I det materialet jeg har tilgang til, har de rettskafta knivene mest holkedekor, og ”hettene” på de krumme skaftene er aldri dekorert.

 Skurden er kraftfulle akantussveiver, uten egentlig rankeform, men med samling mot symmetriske former i rygg- og bukdekor. På mange av knivene er ei karakteristisk dyremaske det sentrale elementet i ryggdekoren. I det som er regna som typisk treskurd fra Meldal står motiver med tydelig enkel- eller dobbelranke sentralt.  Foss sin hornskurd er neppe uten lokal forankring, men den er nok like mye inspirert av den generiske akantusen som kom med husflidsbevegelsen i siste del av 1800-tallet. Ofte er skurden aksentuert med mørk farge i snittene, sannsynligvis har han brukt en tradisjonell blanding av linolje og malt bark til dette.

ALT TEKST

Fin lita samling

Bladene i Foss-knivene er også av en type som samsvarer med den lokal tradisjonen. Eventuell dekor kan bestå av en smellopp-lignende filing, eller en nedfiling både på egg og ryggsida, kanskje inspirert av typiske bykniver.

I boka ”Litt av hvert om kniver” viser Per Thoresen en Foss-kniv med et uvanlig brasablad”, altså hvor innleggsstål og omleggsstål  ikke er sveisa, men ”brasa” sammen med et messingskikt. Bare noen få av knivene har blad med stempelet til Ingebrigt.Om dette nødvendigvis betyr at han har har smidd disse bladene sjø er vel uklart. I følge Jo Foss, pensjonert bonde på Nystuggu Foss, var det ikke smie på noen av Foss-gårdene i Ingebrigt si tid. Om Ingebrigt skulle ha lånt smie på noen av de andre gårdene i grenda, ville det vært uvanlig, men sjølssagt ikke umulig. Men det fantes flere dyktige smeder i grenda, kanskje hadde Ingebrigt lært å herde stål.

Bladene har alltid gjennomgående tange, og er festa med en firkanta mutter i nysølv, dekorert med et filt snitt på alle sidene. Det skal forekomme at denne er gjenga og skrudd på, men det vanlige er nok at den er klinka fast.

Slirene er altså i lær, som er farga svart eller mørkt brunt. Ofte ser en at narven er borte i store flekker, årsaken til det er nok at det er brukt en jernholdig farge som over tid ødelegger læret.

Beslagene av nysølv bidrar sterkt til det inntrykket av soliditet og kraftfullhet en Foss-kniv alltid gir.
Toppholken har alltid en pålodda ring i overkant, med en filt langsgående rand.  Et kraftig beslag fester opphenget til toppholken. Det forekommer at opphenget er en metallkrok av samme type som f. eks. på Budals-knivene, men oftest er det i form av ei forseggjort lita reim, med spenne, smeistol og et hjerteforma endebeslag i nysølv.
Sliren har breide sideskinner som av og til smalner noe ned mot doppskoa. Denne er alltid stor og kraftig, og ender i ei støpt og filt kule.
Alle slirene har magebelte. Det forkommer at dette er et enkelt band, men vanligvis er det utstyrt med en stor, gravert ”medaljong”. Både toppholk, doppsko og medaljong er vanligvis avslutta mot læret med en form som støtter og understreker gravyren, gjerne i form av et trefliket blad. Foss sin utgave av riksløva er det vanligste motivet for gravyren på medaljongen, overkanten av denne vil da være forma og gravert som ei krone. I riktig gilde tilfeller er krona av messing for å illudere at løva er gullkrona.

Den øvrige gravyren på beslagene er kraftig, åpen akantus, fint tilpassa formen på holkene. Et karakteristisk innslag er små, runde fordypninger, antakelig laga ved hjelp av et bor. Disse markerer gjerne bladflikene, og er også brukt til å danne den sentrale sirkelformen i gravyren på beltebeslagene. Foss brukte ikke bunngravyr, og dette gir motivene en letthet som balanserer godt mot den heldekkende skurden i skaftene.

Holker og skinner, og ofte også magebelte, er både lodda og klinka sammen, knivmakeren kjente tydeligvis sitt publikum og den røffe bruken knivene måtte tåle.
Den innbyrdes størrelsen på beslagene varierer mye fra kniv til kniv, gravyren varierer også en god del. Dette er med på å understreke at Foss ikke arbeidet med faste mønstre for knivene. I dagens tale kan vi vel si at hver kniv blei til i en egen kreativ prosess.

ALT TEKST

Foss-belte, som det skal være, med to ringbeslag og to reguleringsspenner

Når et gjelder beltene er saken en annen. De gir et temmelig ensarta inntrykk, noe som nok skyldes at beslagene og spennene her kommer fra de samme støpeformer. Vi veit ikke om Foss støpte disse sjøl, det kan vel like gjerne tenkes at han fikk det gjort hos en gjørtler eller knappestøper, som tradisjonelt sto for slikt arbeid. Alle beslag er graverte, og også gravyren er mer ensarta enn på knivene og slirene. På de beltene jeg har sett er både spenner og ringbeslag gravert slik som bildet viser.

 

Produksjon

Som nevnt arbeidet Ingebrigt mest på bestilling, og arbeidene hans var så etterspurt at han på langt nær greide å oppfylle alle bestillingene. Han har altså hatt en relativt stor produksjon, og tingene hans finnes spredd langt ut over Meldal. De siste årene skal det f. eks. ha kommet flere kniver tilbake fra både England og USA, og det er jo naturlig at noen av laksefiskerne og andre turister valgte en praktfull Foss-kniv som suvenir fra sine eksotiske reiser.
Men kanskje var heimbygda hovedmarkedet. De fleste nivmusjonene var nok bestillingsarbeider fra relativt velhavende bønder og embetsmenn i nærområdet, en del enkeltkniver kan ha vært bestilt til gamle belter hvor kniven mangla.

Som nysølvarbeidene er også mange av de knivstellene og musjonene jeg har sett gravert med eierinitialer eller navn. Dette kan være plassert på toppholken på sliren, på knivholken eller på smeistolene på beltet. For dagens eier er dette gjerne navn eller initialer til bestefar eller oldefar, og bidrar til å gjøre gjenstanden til et viktig arvestykke i familien.

Ingebrigt Foss framstår for meg som en meget stolt handverker. I folketelinga for 1900 titulerer han seg som ”nysølvarbeider”. Han var da allerede i gang med knivarbeidet, og regnet vel såleis denne virksomheten som en del av nysølvarbeidet. Men det klareste uttrykket for fagstoltheten ser jeg i det at han stempla arbeidene sine. Dette var sjeldent blant bygdehandverkere i Trøndelag på denne tida, og er enda et uttrykk for en sterk og spesiell personlighet.

Alle nysølvarbeider, knivstell og belter jeg har sett er stempla med det karakteristiske I. FOS i serifferte versaler. På nysølvarbeidene sitter stempelet på lokkhengselets feste, slirene har stemplet på opphengsbeslaget, og på knivbeltene er begge smeistolene stempla på baksida. Dessverre stempla han ikke sjølve kniven, noe som nok har ført til at en del kniver av typisk Orkdøla-type feilaktig har blitt tillagt Foss.

Hvor lenge Ingebrigt Foss produserte kniver veit vi ennå ikke. Av de knivarbeidene med inngravert årstall jeg har sett er, det eldste fra 1894 og det yngste fra 1906. Da var Ingebrigt
63 år, og kanskje holdt han ikke på så veldig mye lengre med dette arbeidet, som krevde mye fysisk. Samtidig var det nok fram mot denne tida han var på høyden som handverker. I 1902 fikk han medalje og diplom ved Det norske landbruksmøtet i Trondhjem, i 1903 1. premie ved husflidsutstillinga i Kvikne, og i 1905 2. premie og diplom ved husflidsutstillinga i ”Orkeldalen”.

ALT TEKST

Sendingskorg malt av Ingebrigt

På sine gamle dager tok altså Ingebrigt opp igjen malinga, og på gårdene rundt Foss finnes det en hel del kopper og kar med hans karakteristiske blomstermaling. Denne har ikke noe forelegg i lokale tradisjoner, og er malt i temmelig sterke farger og ofte med grov pensel. Sjøl om de er usignerte, er de altså lett å identifisere. Mange syns nok at malearbeidene er mer originale enn vakre, men de kan være fint komponert, og har sin spesielle sjarm. Verre er det at Ingebrigt, som vanlig var den gangen, malte opp gamle ting som fantes på gårdene fra før, slik at det under hans friske blomstermaling nok finnes mye fin gammel rosemaling som ettertida gjerne skulle ha sett.

La oss avslutte denne introduksjonen til Ingebrigt Foss med ei lita historie knytta til dette med malinga. En av mine informanter, født i 1918, forteller at han husker flere tilfeller der Ingebrigt kom med malerarbeider til bestemora. En av gangene dreiv ungene på gården på med det vi i dag kaller loppespill, poenget var å sprette flest mulig knapper opp i en kopp. Spillet foregikk på kjøkkengolvet, og Ingebrigt, som aldri hadde sett dette før, heiv seg med i spillet, og var snart minst like oppslukt som noen av ungene. Kallen på over 80 var fortsatt nysgjerrig og interessert og lærevillig.

 

Artikkelen om Ingebrigt Foss vil bli revidert og kraftig utvida med tid og stunder.

[Skrevet 10.01.2008 Arvid Hoff]

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2009