Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur

Knivbygda Meldal

Med den kunnskapen vi har i dag kan vi fastslå at Meldal er et av sentrene for knivmakeri og knivkultur i Trøndelag. Dette manifesterer seg i første rekke ved den relativt store mengden av påkosta ”staskniver” som har sitt opphav i Meldal. Men her har det også vært en betydelig produksjon av brukskniver. Denne produksjonen forutsetter blant anna stor lokal produksjon av knivblad, i tillegg til handverkstradisjoner innafor andre fag med betydning for knivproduksjonen.

Meldal, hvor er vel det?

Meldal betyr ”midt i dalen”, og viser til beliggenheten midt i Orkladalføret i Sør-Trøndelag, mellom Rennebu i sør og Orkdal i nord. Meldal har også gjennom alle tider hatt en viktig forbindelse vestover til Surnadalføret, med kommunene Rindal og Surnadal. Vegen over til Gauldalen er heller ikke lang, og også denne vegen har det vært viktige forbindelser. En rekke kulturtrekk er, i større eller mindre grad, felles for heile dette området.

Udsigt fra Kalstad

“Udsigt fra Kalstad”. Fra gammelt postkort

Meldals geografiske sentralitet i dette kulturområdet gjennspeiler seg i vår sammenheng også kulturelt: Hovedtyngden av den knivkulturen som dette nettstedet handler om er direkte knytta til Meldal kommune. Men det betyr ikke at de formelle kommunegrensene er den reelle avgrensinga av det området denne knivkulturen omfatter. Så sjøl om prosjektet som er grunnlaget for disse tekstene kalles ”kniv i Meldal”, vil gjenstander og handverkere fra nabokommunene også bli trukket inn i stoffet. En av de viktigste sliremakerne i området var f. eks. orkdaling, og en av de viktigste beltemakerne antakelig rennebygg.

Dette gjør at jeg i disse tekstene, i tillegg til Meldal og meldalsområdet, vil omtale nabokommunene etter behov, og bruke begreper som Orkladalen, orkladalføret, det sørvesttrønderske kulturområdet, og kanskje til og med ”Orkdølafylket”. "Kniv i Meldal" blir altså noe mer enn en oversikt over knivmakerne i Meldal kommune.

 

Jordbruk og gruvedrift

Meldal er i utgangspunktet en typisk jordbrukskommune, med bra størrelse på brukene i norsk målestokk. Det fantes selvfølgelig husmenn her også, men i forholdsvis beskjedent antall. Ved å lese gårdshistoria får en inntrykk av at det var en betydelig vandring mellom stendene. Husmenn kjøpte gårder, og formæling mellom stendene var heller ikke uvanlig. Det som kan overraske er hvor ofte mange av gårdene skifta eier eller bruker. Forestillinga om ættegårdene med aner tilbake til leilendingetida er nok ofte overdrevet, her som i mange andre bygder. Men nye eiere eller drivere kom gjerne sjøl fra bygda eller nærliggende bygder. Forholdsvis bra kår og befolkningsmessig stabilitet har gjort at Meldal også var ei bygd med stor kulturell stabilitet, og hvor tradisjoner har vært viktig heilt opp til i dag.

Men sjøl om de økonomiske forholdene var brukbare, var ikke alle garder store nok til å fø en familie uten ekstra inntekter, og husmenn og bondesønner uten odel var også avhengige av inntektsbringende arbeid. Folketellinger, gardshistorie og gjenstander forteller om en rik handverkskutur i Meldal.
I denne sammenhengen er det artig å sitere Eilert Sundt fra Om Husfliden i Norge. Først fastslår han at det i Meldal – Rennebu fortsatt gjøres en god del både finere og grovere smed- og gjørtlerarbeid. Dette har til dels utvikla seg fra "kveldssyssel" til en en form for småindustri, og varene omsettets for en stor del i Trondheim. Så skriver han:

Men hvad jeg især vilde have fremhævet fra Meldalen og ligeså fra Rennebo, det er dette anlæg for og hang til tankearbeide, som synes at udmærke folket i fjeldbygderne. Jeg finder ikke her den tålmodighed til at sidde med ensformigt hånd-arbejde som f.ex. tønde-arbeidet i Søndfjord eller hampe-arbeidet på Strilelandet; men jeg synes at se mere af digtende og skabende tanke og af vid og smag i arbejdet.

Litt av en attest fra Norges første husflidssosiolog! Men dette særegne, kreative og smakfulle arbeidet var sjølsagt ikke uten påvirkning utafra.

I lang tid gikk hovedvegen sørfra til Trondheim gjennom Orkladalen, og framleis går en av hovedvegene mellom Trøndelag og Nord-Møre over Storås. De som dro gjennom dalen den gangen ei reise tok sin tid, la nok av og til igjen små såkorn som slo rot i den lokale kulturen.  For vårt vedkommende kan vi spørre om kanskje noen av taterne som dro gjennom dalen ga ideer til de lokale knivmakerne, eller kanskje fikk med seg noen?

Løkken verk

Løkken Verk. Gammelt postkort

Men de viktigste ytre impulsene fikk nok bygdehandverket gjennom gruvevirksomheten. Fra midten av 1600-talet og fram til Løkken gruver blei lagt ned i 1987 har det vært gruvedrift i Meldal. Mest kjent er nok Løkken gruver, som var i drift mer eller mindre i heile denne perioden. (Og som faktisk er opphavet til dagens industrigigant Orkla-konsernet).

Men også andre gruver var i drift i kortere eller lengre tid: Høydalsgruva (1660-1911), Dragset (Drogset) verk (1867-1909) og Viktoriagruva og Kong Karls gruve (begge i drift en kort periode) blei alle drevet av Løkken verk. I tillegg kom Aamodt verk (nedlagt i 1874), som blei drevet av et eget selskap. Alle disse gruvene dreiv i hovedsak på koppermalm.

Sjøl om det var betydelige motsetninger mellom gruvesamfunnene og bondebygda, var det også grunnlag for kulturutveksling og gjensidig berikelse. For eksempel var gruvedrifta avhengig av at mange forskjellige handverk blei utført på et profesjonelt nivå. At handverkskunnskapen risla inn over bygdehandverket er selvfølgelig, delvis ved at bygdehandverkere lærte av gruvehandverkerne, delvis ved at de skifta mellom rollene. 

 

Handverk og knivmakeri 

For oss er gruvesmedene de mest interessante. Disse hadde som hovedoppgave å holde bor og feisel i orden, de beherska altså kunsten å herde stål på et høgt nivå. Av folketellinger og gardshistoria går det fram at Meldal hadde et forholdsvis stort antall karer som oppga yrket sitt som smed, gjerne i tillegg til gardsdrift eller anna virksomhet. Flere forhold peker mot at svært mange av disse beherska herdekunsten, i motsetning til den gjennomsnittlige gårdssmeden på bygdene i den tida.

I stiftsamtmannens økonomiske innberetning for 1851 – 55 nevnes det at det utføres en del knivsmedarbeid i Meldal, og i innberetninga for 1861 – 65 meldes det, da for hele Ørkedals Fogderi, at det leveres ”udmerkede Tolleknivsblade” herfra. Disse innberetningene nevner bare forhold som er av en viss økonomisk betydning i området, så dette understøtter at disse produktene kom fra smeder som dreiv virksomheten sin helt eller delvis yrkesmessig.

Men folketellinger og gardhistorie forteller også om en rekke andre handverk som kunne bidra med kunnskap, teknikker og produkter til knivmakeriet, eller med knivmakeri som attåtsyssel. I denne sammenhengen kan det være interessant å se nærmere på gjørtlere, messing- og nysølvsmeder, gull- og sølvsmeder, knappestøypere, klokkemakere og finsnekkere.
Vi skal også ha i mente at mangesyssel var vanligere enn vi kanskje forestiller oss i dag. Ett eksempel på det er Einar Toresson Lund, f. 1830, som gjerne ble omtalt som ”smeden på Stokkberget”. I følge bygdeboka var han urmaker, og på bygdemuseet finnes det en tremodell for støyping av den typiske ”meldalspenna” etter han. Smed – urmaker – gjørtler, og sikkert mye mer.

Bensållå og kniv med meldalstriplett

Meldals-tripletter med 70 år imellom

Et fenomen som åpenbart har hatt betydning for stasknivutviklinga i Meldal er det såkalte ”bensållået”. Dette er høvrer som er laga av hovedbuen på reinshorn (altså ikke av bein), og vanligvis rikt dekorert. Disse hadde si storhetstid fra midten av det 18. århundrede til midten av det 19. Slike høvrer er funnet flere steder i landet (blant anna er det et utstilt på Glåmdalsmuseet), men de ser ut til å ha hatt hovedutbredelsen i Orkdal-Surnadals-området. Meldal bygdemuseum har ei fin samling slike. Mange av disse høvrene har et dekorelement som består av en medaljong med symetriske bladslynger på hver side. Den typiske meldalske staskniven har altså både skaftmateriale og dekor etter disse høvrene.
For nærmere studier finnes en interessant artikkel av Wilhelm Lund, med hovedvekt på analyse av ornamentikken, skrevet i 1917.

 

Tidsomfang 

Brukskniver har selvfølgelig vært laga i Meldal siden tidenes opprinnelse.

Når den moderne staskniven oppsto er ikke så lett å fastslå nøyaktig. Den første omtalte stasknivmakeren, Mikkel Lund, var antakelig ikke knivmaker allikevel, og da blir det svigersønnen Petter Lund som er den første vi kjenner til. Han var født i 1802, og deltok med blant anna kniver på den store nordiske kunst- og industriutstillinga i København i 1872.

Dette går inn i tida for gjenoppdagelsen av norsk folkekunst og utviklinga av et nasjonalt kunsthandverk, hvor også byverksted-knivene blei utvikla og den moderne Telemark-staskniven begynte å få sin form. (Dag Sveens bok om utviklinga av norsk treskjæring i denne perioden er på mange måter relevant for knivmakeriet også).

Tre av de eldste knivene

Tre gamle

Vi ser altså at meldalingene var med helt fra starten i denne utviklinga. Men det trenger ikke å bety at det ikke blei laga staselige kniver i Meldalen tidligere.

I denne tida blei byborgerene og de stadig flere vel bemidlede turistene blir oppmerksomme på den folkelige bondekulturen og tok den til seg. I Meldal hjalp det også på at de engelske lakseturistene oppdaga fiskemulighetene i Orkla i 1860-åra. At disse var gode kunder hos de lokale handverkerne ser vi for eksempel av det at det stadig dukker opp flotte meldalskniver i utmerka stand som norske samlere har kjøpt fra England.
Det var også i stor grad turister som var kunder hos de første som begynte å handle med folkekunst i byene. Jeg er nokså sikker på at kniver laga i Meldal og området rundt lå i glassdiskene hos for eksempel I.C. Moses og seinere I. N. Bruun i Trondheim.

Vi veit at meldalsbonden (og andre trønderbønder) likte å gå med ganske så staselige knivbelter lenge før denne tida, og det var vel rart om de ikke også ville henge en flott kniv i beltet? Men noen sikre ”før-moderne” kniver fra Meldal har vi ikke sett.
Sveen siterer E.D. Clarke, som etter ei reise i Norge i 1799 (hvor for øvrig T.R. Malthus var en av deltakerne) skriver fra Trondheim:

Their knifehandles are sometimes beautifully inlaid and ornamented with different-coloured wood. Mr. Horneman presented to Mr. Cripps a knife thus ornamented by a Norwegian peasant: it had all the letters of his name inlaid in the handle, with pieces of coloured wood.

Dette viser at den trønderske bonden hadde et forhold til staselige kniver før ”den nasjonale oppvåkninga” også, men slike kniver dukker dessverre aldri opp.

De aller fleste meldalske stasknivene har holker av nysølv. Det moderne vestlige nysølvet blei alminnelig i bruk etter 1840, så det setter i alle fall ei tidsgrense for disse knivene. De få knivene som har messingholker kan altså være laga før dette, men bruken av messing kan like gjerne skyldes at knivmakeren ikke hadde tilgang til nysølv i øyeblikket.

Vi kan altså fastslå at de stasknivene vi her ser på er produsert etter ca 1850, og ut fra det jeg veit i dag vil jeg anta stasknivproduksjonen i Meldalsområdet tok slutt rundt 1900-1910.
Bruksknivene er vanskeligere å datere, men de fleste er sannsynligvis fra samme tidsrom.
Det gjelder også de fleste knivbeltene, men de av den eldre typen nok kan finnes ned mot midten av det 18. århundre. Også jungene, som etter hvert vil få en liten omtale, regnes å ha hatt sin hovedtid ca 1750-1850.

 

[Skrevet 22.01.2008 Arvid Hoff]

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2009