Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur

"Lund-dynastiet" i Meldals knivkultur

På Segard Lund starta et aldri så lite knivmaker-dynasti, som skulle få stor betydning for knivmakeriet i Meldal. Men når det starta er noe usikkert.

Mikkel Lund, knivmaker?

1768-

En Uhrmager paa Lund har forladt denne Syssel for at forfærdige fine Tolleknive og Dolke, hvoraf nogle med Søvbeslag og indlagte med Perlemor samt messingbeslagne Læderbelter.

 

Lund-kniv

Neppe laga av Mikkel

Dette skriver A. B. Flock i en opptegnelse om husfliden i Meldal rundt 1860. Både i kulturhistoria og i gårdshistoria i bygdeboka er dette tillagt Mikkel Olsson Lund. Her skulle vi altså ha den eldste dokumenterte knivmaker i Meldal, og dertil også den eneste navngitte beltemaker!

Mikkel Olsson Lund blei født på Segard Lund i 1768, som eneste barn av Ole Mikkelson, f. 1736 og Eli Fredriksdatter Fikke, f. 1729. Slekta hadde sittet på garden siden leilendingstida.

Vi merker oss at den omtalte eksurmakeren ikke bare laget kniver, men også det vi må anta var jaktdolker. Noen av disse dolkene, og kanskje knivene, hadde sølvbeslag og innlagt perlemor, formodentlig i skaftet.

Hverken jeg, eller noen andre jeg har hørt om, har sett en kniv eller dolk med sølvbeslag og/eller innlagt perlemor som kan henføres til Meldal. Det kan nok tenkes at Flock har blanda sammen nysølv og sølv, men perlemorinnlegg i knivskaft kan han vel neppe ha dikta opp. Vi venter altså i stor spenning på at en slik kniv dukker opp for første gang!

Men, et stort problem oppstår når vi begynner å se nærmere på årstallene i denne historia. I 1860 ville Mikkel Lund ha vært 92 år. En uvanlig prestasjon i seg sjøl den gangen, og enda mer spesielt viss han da kunne omtales som knivmaker i presens.

Jeg har en sterk mistanke om at forfatterne av bygdeboka her forveksler Mikkel med svigersønnen Petter, som vi både har kniver etter og opptegnelser om. Dette styrkes av at det i kulturdelen står at nestemann i rekka av knmivmakere, Jon Jonson, var dattersønn av Mikkel, mens han i realiteten var dattersønn av Petter.

Sjølsagt er det også mulig at Mikkel laga kniver, sjøl om det skulle stemme at Flock skriver om Petter. Men inntil videre stiller jeg meg skeptisk til at knivmakeriet på Lund starta med Mikkel. Viss også svigerfar Mikkel var knivmaker, ville det vært naturlig at Flock ville nevnt begge to. De hadde nok sans for slike tradisjoner i den tida.

Men! kom gjerne med en jaktdolk Stempla M. LUND på bladet!

 

Petter Lund 

1802-

 

I årboka for det danske Vaabenhistorisk Selskab, nr 47 1999, har Henrik Vensild en fyldig framstilling av historia til Magnus Hansen, "nordmanden der blev dansk knivmager". Denne historia hører ikke heime her, men denne framstillinga blei allikevel viktig for mitt arbeid med knivtradisjonen i Meldal. Vensild går igjennom de forskjellige kunst- og industriutstillinger som Hansen deltok på, og han forteller at i katalogen for Den Nordiske industri- og kunst-udstilling i Kjøbenhavn 1872, er, blant flere norske knivmakere, en gårdbruger Petter Lund fra Meldal, som stilte ut "tolleknive og fyrstikkhuse".

Beinkniven til Petter Lund

Beinskafta kniv av Petter Lund

Dette var altså første gang jeg hørte om andre knivmakere fra Meldal enn Ingebrigt Foss, og var med og inspirerte til å undersøke om det fantes en større knivtradisjon i Meldal. Takk til Henrik Vensild for det!

(I ettertid har jeg hatt anledning til å gå igjennom noen kataloger fra denne typen utstillinger i Norden på slutten av 1800-tallet, og det kan fastslås at en rekke folk med tilknytning til norsk knivhistorie deltok på disse. Men da gjerne i andre inkarnasjoner, som bildehuggere og bildeskjærere, eller kanskje pipemakere. Anbefalt lesning, som jeg nok kommer nærmere tilbake til.)


Men tilbake til Petter:

Petter Jonsson Kalstad blei født på gården Kalstad i 1802, som sønn av Jon Jonsson Lo (Utstuggu), f. 1761 og "ei Ingeborg Pettersdatter, f. 1775", som det er formulert i bygdeboka. Det må vel tolkes som at det er uklart hvor Ingeborg kom fra.
Petters tilknytning til Kalstad er noe komplisert. Det hadde seg nemlig slik at faren Jon først var gift med Johanna Eriksdatter Merk, f. 1755 i Rennebu. Hun var enke etter Andreas Erikson, f. 1755, som var odelsgutt på Kalstad, men som døde bare 34 år gammel i 1789. De rakk å få 6 barn. Da Johanna Eriksdatter døde 41 år gammel 1795 hadde hun født 2 eller 3 nye barn med Jon som far. ( Ikke til å undres over at livet kunne bli stritt og ende ungt under slike betingelser).
For å oppsummere til- og avgang av sjølvfolket på Kalstad: Andreas Erikson (Kalstad) + Johanna Eriksdatter (Mærk) – Andreas Erikson + Jon Jonsson (Lo) – Johanna Eriksdatter + Ingeborg Pettersdatter.

Jon Jonson er ført opp med 5 barn i gardshistoria. Moderskapene er ikke presisert, og ett av barna er født i 1795, og kan altså teoretisk være båret av både Johanna Eriksdatter og Ingeborg Pettersdatter.Det ser ut til at 10 av barna på Kalstad i denne generasjonen vaks opp. Av disse var Petter var den yngste og aller sist i arverekka til Kalstad, om han nå blei regna dit i det hele tatt.

Alt dette er kanskje mindre interessant som knivhistorie, men det gir en typisk illustrasjon av hvor kompliserte slektsforhold, og tilknytninga til ei gårdshistorie, kan være, og det kan være viktig for en hver knivmaker-genealog å ha dette i mente.

Petter hadde kanskje ikke all verdens utsikter som sistemann med tvilsom arvelodd i en slik barneflokk. Så han kom vel ikke så verst ut av det da han 30 år gammel i 1832 blei gift med Barbro, gardsdattera på Segard Lund. Hva han gjorde fram til da veit jeg ikke noe om. Trulig er det at han allerede dreiv en eller anna form for handverk, muligens som urmaker. Å lære seg et handverk var en brukbar veg å gå for arvelause bondesønner. Og handverktradisjoner fantes på Kalstad: I følge bygdeboka skal spiret på Meldalskirka være framstil i smia her.

Allerede året før giftermålet fikk Barbro og Petter sitt første barn, Anne, som vi siden skal se hadde sin egen rolle i videreføringa av knivtradisjonene fra Lund. Vi veit heller ikke om Barbro og Petter slo seg til på Segard Lund straks etter (eller før) giftermålet, men ettersom Barbro var eineste barnet til Mikkel er vel det kanskje trulig. I følge bygdeboka blei garden aldri skjøta over på Barbro og Petter. Men i 1854 lånte de 100 spd. mot pant i garden, så på det tidspunktet blei de i alle fall ansett som eiere. Hvor lenge Mikkel eksisterte har jeg ennå ikke tatt rede på, men de bodde nok sammen på garden ei tid. Fortsatt i følge bygdeboka skal Petter ha ønska å flytte husa på garden lenger sørover, ”men dette satte svigerfaren seg i mot, og så vart det ikkje”.

To kniver av Petter Lund

To kniver av Petter Lund, øverst den med bein i skaftet

Men til knivmakeren Petter Lund. Han lagde altså tollekniver (og fyrstikkhus) av en slik kvalitet at de var verd deltakelse på ei nordisk industri- og kunstutstilling. På den aktuelle utstillinga var han en av 5 -6 norske deltakere som stilte ut kniver (De var totalt 503 norske deltakere i ”industri”-avdelingen, altså alt som ikke var rein kunst).
 Av det må vi kunne trekke noen slutninger:

  • Knivene til Petter må ha hatt en viss kvalitet. Det var ikke bare å melde seg på her, arbeidene blei vurdert av lokal og nasjonal komité før innsending til København.
  • Arbeidene hans var såpass kjent at de blei tatt i betraktning i utvalgsprosessen.
  • Punktene over tilsier at han hadde en produksjon av en viss størrelse, og at denne produksjonen var av økonomisk betydning, bønder den gangen dreiv ikke et handverk på si som rein fritidssyssel.

I utstillingsåret 1872 var Petter Lund 70 år. Trulig hadde han da overlatt heile gårdsdrifta til datter og svigersønn, og antakelig hadde han drevet mer eller mindre heltids som handverker i noen år.

Hvordan kom han inn i utvalgsprosessen for deltakere på 1872-utstillinga? Jeg er usikker på hvor lokalt de første utvalg blei gjort. Muligens fantes det komiteer på herredsnivå, eller kanskje de laveste var på amtsnivå. Viss dette starta på amtsnivå kan man filosofere over hvordan de høye herrer i komiteen (som sikkert alle var borgere av Trondhjem by)var oppmerksomme på arbeidene til gårdbruker P. Lund fra Meldal. (Og i forlengelsen kan en gjøre seg noen tanker om den første turisthandelen i Stiftstaden, og hvem som produserte de ”souvinerene” som her blei utbudt som norsk bondekunst og -handverk. Men dette får komme siden.)

Det vi kan slå fast er at Petter Lund blei betrakta som en verdig deltaker på denne nordiske industriutstillinga. Han blei ikke premiert, og av de norske knivmakerne som deltok var det bare H. P. Talebakken fra Toten som oppnådde ”hederlig omtale”.
(I klasse 11: ”Arbeider i edle og uedle metaller”, som omfatta alt fra kanoner til filigranssmykker, blei det til sammen utdelt 7 medaljer og 7 hederlige omtaler til de 35 norske deltakerne, noe som var med på å gjøre Norge til landet med størst andel premieringer i forhold til antall utstillere).

Viss vi går ut fra at Petter var den første knivmakeren på Lund, var det altså han som etablerte den spesielle utgaven av meldalskniven som vi lett ser er en Lund-kniv, og som kanskje også hadde en del løsninger som andre knivmakere tok etter.

Av de mange typiske Lund-knivene i mitt materiale bærer to stempelet P. Lund. Begge har de karakteristika en Lund-kniv skal ha, både i utførelse og dekor. Én av knivene er imidlertid unik blant meldalsknivene når det gjelder materialvalg: Skaftet er i bein, i motsetning til det vanlige materialet reinshorn. Beinskaftet ser utvilsomt bedre ut enn hornskaftene. Det er kvitere og fastere, og dekoren sitter bedre, slik at heile inntrykket blir mer distinkt og solid. Denne kniven sitter i det jeg foreløpig har valgt å kalle en Lund-slire, og denne er også er unik i det at det er den eneste sliren fra Meldal jeg har sett hvor materialet er geitehorn.

Petter Lunds stempel

Stempelet til Petter

At Petter stempla blad tyder på at han også smidde sjøl. Om smia på Kalstad fantes og var i bruk når Petter vaks opp veit jeg ikke, men i så fall hadde han kanskje lært noe om smiing der. Ei tegning av Lund-gårdene slik de skal ha sett ut omkring 1890 viser at ei lita smi hørte til anlegget, og det er vel nok så trulig at Petter med tilgang til utstyr og lokale benytta dette til å produsere blader til egne kniver.
Bladene i de to stempla knivene er tydeligvis smidd av samme smed, med forholdsvis bratt ”klipping” mot spissen og en enkel nakkedekor (”smellopp”).

Det finnes en del fyrstikkhus av en spesiell modell, som også Ingebrigt Foss laga. Om disse er spesielt knytta til Meldal veit jeg ikke, men det er vel grunn til å tru at de fysrstikkhusene som Petter laga var av samme type. Men et fyrstikkhus stempla P. LUND er en av de tingene jeg svært gjerne ville ha sett.

 

Jon Jonsson Lund

1851-

 

Kniv av J. Lund med slire

Kniv av Jon Lund

Petter og Barbro fikk to barn. Først altså Anne i 1831, og siden oppkallingen og odelsguten Mikkel i 1838. En periode bor det altså to blad Mikkel på Lund, men vi hører ikke noe om den unge Mikkel som handverker. At han og dreiv med et eller anna er vel sannsynlig, men altså uten å utmerke seg, så langt vi veit.

Så den som tok opp Petters knivmakerarbeid blei altså Annes sønn, Jon Jonsson Lund. Han var født i 1851, og ut over at faren het Jon veit vi ikke noe om det faderlige opphav. I følge folketellinga for 1865 er Anne fortsatt ugift og heimeboende (”hjælper foreldrene”, som det står under yrke).

Jon vaks altså opp på Lund, og gikk i knivmakerlæra hos morfaren. Han fulgte morfarens forbilde så tett at det er vanskelig å skille mellom knivene deres. Han brukte de samme teknikker, og den samme dekor på skaft og holker.
Når Jon signerte verket, var det også med stempel på bladet: I LUND.

I følge gardshistoria gifta Jon seg med Anne Arntsdatter Grefstad f. 1853, og flytta først til Haltdalen, så til Liahaugen på Hølonda, før han til slutt kjøpte garden Skjølberg (Oppå Berga) i Orkdal.

Jon og Anne hadde sønnen Andreas, f. 1890, som tok over garden. Han gifta seg i 1924 med Marie Angvik, men det ser ut til at de var barnlause, og garden vart solgt ut av slekta.>

Stemplet til Jon Lund

Jon hadde et puslete stempel

Både i gardshistoria for Meldal og i Elda: Gardtales i Orkland blir Jon Lund omtalt som nysølvsmed. (I Gardtales i Orkland hevdes det at Jon var ”son til klokkemakar Mikkel Lund, Meldal”. Forvirringa øker, og saken illustrerer at man ikke alltid skal stole på bygdebøker som kilder.)

 Det hadde altså vært morsomt å se andre nysølvarbeider etter Jon Lund, og også hørt om virksomheten hans i Haltdalen og på Hølonda. De som måtte ha noe å bidra med: Ta kontakt!

 

Lund-kniven

Lundskaft

Meldalstriplett: Et "vanlig" skaft flankert av to Lund-varianter

Bildene ovenfor viser hvordan den typiske Lund-kniven ser ut, men la meg gjøre en liten oppsummering av de karakteristiske trekkene i forhold til andre meldalskniver:

  • Holkedekor: Et gravert band midt på holken med halvsirkler inn mot kantene. Vanligvis en strek i halvsirkelen, men ved ett tilfelle dobbel halvsirkel.
  • Holkekonstruksjon: Endeplata ligger inne i holkeringen.
  • Toppfeste av bladtange: Meldalsmutter.
  • Skaftdekor: Tilsynelatende den vanlige meldalstripletten, men med noen særtrekk: Rygg og buk har ei udekorert stripe, og det er alltid er et felt i medaljongen for eierinitialer. (Så langt har jeg ikke sett Meldals-løva i skaftdekoren på noen Lund-kniv). Men det mest karakteristiske er, at mens bladslyngene i den vanlige utførsla av tripletten vokser ut fra toppen av medaljongen og ned, vokser de på Lund-kniven fra botn av medaljongen og opp. Så langt har jeg bare sett én annen kniv med denne varianten, en liten kniv som muligens er eldre enn Lund-knivene. Lengst til venstre på dette bildet.

Se også bildespillet i høgre spalte.

 

Slirer til Lund-knivene

Når Lund-knivene kommer med slire, sitter de ofte, men ikke alltid, i det jeg altså kaller en Lund-slire. Av registreringsmaterialet kan det se ut til at Lund-kniven i utgangspunktet hører sammen med en slik slire. Knive og slire kler hverandre godt, og tilpasninga er vanligvis bra.

Men ofte finner en slirene sammen med andre kniver eller som lause slirer. Og dekoren på kniver og slirer har lite til felles. Disse forholden peker i retning av at sliremakeren kan ha vært en annen enn knivmakeren, en som kanskje hadde spesialisert seg på slirer.

ALT TEKST

"Lund-slirer" kommer også med mageband

Her er det rom for spekulasjoner: Kanskje var sliremakeren en annen av karene på Lund, f. eks. Mikkel Petterson? eller husmannen på Nordgjerdet, Gunder Knutsson f. 1806, og etter hvert en av hans sønner Mikkel eller Ole? Eller kanskje noen på Nordgard Lund, hvor det også var sterke handverkstradisjoner? Eller, eller… Det kan i alle fall være grunn til å tru at denne sliremakeren var knytta til Lund-grenda. Så får vi etter hvert se om det går an å komme videre på dette. Men foreløpig utelukker vi ikke at Lund-knivmakerne var inn i bildet.

En nærmere beskrivelse av Lund-sliren med flere eksempler finner du under Slirer.

 

Slekta som forsvant, og gården som blei borte

Som vi har sett fins det ikke etterkommere etter Jon Jonsson Lund.
Onkelen, Mikkel Pederson, som tok over garden etter Petter, gifta seg i 1885 med Karen Espås. Disse fikk tre barn, hvorav den eldste, Petter, f. 1889 i sin tur tok over garden. Men verken Petter eller søskena fikk noen etterkommere, og også denne greina forsvant ut av historia. I 1926 vart garden solgt ut av slekta.

Nåværende eiere bor ikke på garden, og mye av både hus, innbo og utstyr blei solgt på auksjon for noen år tilbake. Ett av uthusa blei kjøpt av en trondheimsmann og utgjør i dag en del av bygningsmassen på hans eiendom. Ellers er det ukjent hvor auksjonslottene tok vegen. Tenk hvor moro det hadde vært å få sett noe av verktøyet og utstyret etter knivmakerne på Lund! Om noen mener å ha kjennskap til noe slikt, så ta for all del kontakt!
Til slutt, noen lenker til bilder fra Segard Lund, funnet i bildebasen til Norsk folkemuseum. Bildene er tatt/tegna av Arne Berg, antakelig på slutten av 50-tallet:

 

[Skrevet 09.01.2008 av Arvid Hoff]

[Lenker til NFs base oppdatert 07.04.2008]

[Lenker til NFs base oppdatert på nytt 12.11.2008]

Nytt

 

På denne sida finner du:

 

Nytt Disikert Lund-kniv

Disseksjon av Petter Lunds beinkniv

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2009