Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur

Knivbelter fra Meldalsområdet

I artikkelen Knivbelter under avsnittet Kniv i Trøndelag har jeg noen generelle betraktinger om om ringknivbeltets opprinnelse og utbredelse, og jeg anbefaler at artikkelen leses før en går laus på denne teksten. Der går det fram at jeg betrakter det jeg kaller "Meldalsområdet" som et mulig kjerneområde også for produksjon og bruk av ringknivbelter.

I 2004 foretok jeg ei registrering av kniver i Meldal kommune (Knivbladet nr 2/2005). Utgangspunktet for denne artikkelen er knivbelter fra denne registreringa, pluss noen som har kommet til seinere. De fleste av de registrerte knivbeltene er også framstilt i Meldal. De som ikke er det, kommer med sikkerhet eller overveiende sannsynlighet fra nabokommuner i Orkladalføret, altså fra Meldalsområdet. (La meg understreke at det ikke er utelukket at belter vist i den generelle artikkelen om knivbelter også kan komme fra Meldalsområdet, uten at jeg har indikasjoner på det).

Beltebruk I Meldal

Hvor enn knivbeltet har fått sin form, kan vi anta at det har vært lenge i bruk i Meldalsområdet.   En lærd herre ved navn Alexander Baggesen Flock, som av uklare grunner var bosatt i Meldal på 1800-tallet, har gitt en beskrivelse av meldalingens klesdrakt slik den var rundt 1830. Han avslutter slik:

Dertil kom et stærkt messingbeslaaet Belte om Livet til at hænge Tollekniven i.

Sjøl om dette er den tidligste kilden jeg har funnet om knivbelter i dette området, er det ingen grunn til å tru at knivbeltet var en nyhet i 1830-åra, Flocks tekst gir ingen antydning om det. Opprinnelsen fortaper seg altså i mørket en gang før 1830.

Den seineste bruken av knivbelte jeg har hørt om kommer fra en kilde som eier en praktfull Foss-musjon.  Beltet her har initialene til farens onkel, og årstallet 1914. Nåværende eier arva kniven etter far sin. Han forteller at faren til lang ut på 60-tallet brukte knivmusjonen når han trakk i søndagstøyet. En episode med musjonen sitter ennå i minnet: Faren hadde en fast søndagstur, som innbefatta en kvil på en stubbe i skogen. En dag kom faren heim uten kniven, som alltid har vært litt løs i slira. Det bar rett tilbake til kvilestubben, hvor kniven lå og blinka i lyngen. Etter det blei knivmusjonen passa ekstra godt på.  
Det var vel neppe mange som gikk med knivmusjon så seint, verken til hverdags eller fest. Men etter det jeg har fått inntrykk av var den ikke uvanlig i bruk etter forrige århundreskifte, i alle fall fram til mellomkrigstida.

Musjonen fra kvilestubben

Fossmusjonen fra kvilestubben

Spørsmålet om knivbeltet er et dagligfenomen eller et festplagg er interessant.  Flock beskriver det som en del av hverdagsdrakten, i historia gjengitt ovafor er det helt klart et stasplagg. Det understøttes av at kniven i denne musjonen knapt har vært på slipesteinen, og skaftet er helt uten slitasje.  Men ofte ser vi at knivbeltet er svært slitt, og når det gjelder den eldre typen er det sjeldent å komme over et helt belte, et som ikke mangler et ledd eller to.  Det er naturlig å anta at det har vært en gradvis utvikling fra Flocks hverdagsbelte til søndagsturbeltet. Men registrertingsmaterialet tyder på at beltet, sjøl om det var staselig laga til, i hovedsak hadde rollen som en bruksting, på samme vis som vi ser at de fleste staselige kniver fra Meldalsområdet bærer preg av å ha vært i bruk som redskaper til hverdags.

I følge Flock var knivbeltet en gang i alminnelig bruk, antakelig med en solid og forholdsvis enkel brukskniv hengende i den ene ringen. Etter hvert som knivene – og beltene – blei mer oppstasa og forseggjorte, kan vi kanskje anta at brukergruppa snevra seg inn noe.  I Meldalsområdet var samfunnet i den tidsperioden vi forholder oss til mer egalitært enn mange andre steder.   Det fantes ikke proprietærer eller storbønder av østlandsk eller inntrøndersk format, og det var relativt få husmenn.  Det var heller ikke uvanlig at folk ”bytta klasse”, bønder blei husmenn og husmenn blei bønder.  Ut fra dette, og det at knivbeltene - som nok neppe var billige i anskaffelse - er brukt av folk i hardt arbeid, vil jeg anta at de nyere beltene har tilhørt arbeidende bønder av det relativt velholdende slaget.  En observasjon som kan nevnes i denne sammenhengen er at beltene er gjennomgående korte i forhold til vår tids livlinjer.  Noen ganger kan man tru at man har å gjøre med et barnebelte, om det ikke var for slitasjesporene etter mange års bruk.  Forklaringa er nok at folk var både mindre og magrere for noen generasjoner siden.

Beltekonfigurasjoner

I forbindelse med arbeidet med trønderske knivbelter har jeg laga en oversikt over de konfigurasjoner av beltene jeg har registrert. Oppsummeringsvis kan vi si at knivbelter har 1 lukkespenne, 1-2 reguleringsspenner med tilsvarende smeistoler i metall, og 1-3 ringbeslag. Figuren nedafor viser de konfigurasjonene jeg har registrert i materialet fra Meldalsområdet. Ved beskrivelse av de aktuelle beltene viser jeg til kodene brukt i denne figuren.  Lukkespennene er alltid støpte, festeplatene for ringene kan være støpte eller framstilt av nysølv/messingblikk.

Beltekonfigurasjoner

Aktuelle beltekonfigurasjoner

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Belter av eldre type

Staselige kniver fra Meldal

Deler av eldre belter

Disse beltene, altså av Flock-typen, finnes det ikke mange spor etter. Sjøl har jeg sett ett på museum, ett som en illustrasjon i ei bok, og ellers bare noen enkelte deler av belter. Disse beltene er noe breiere en de av nyere type. De har smale, halvmåneformede festeplater til ringbeslagene. Disse, og  smeistolene, har en enkel strekdekor på kantene. Lukkespenna er støpt, og kan være av typen dyrehoder med s-krok, eller symmetrisk sammensatte c-former med ”moderne” lukkemekanisme. Reguleringspennene er av dobbel-D typen. (Fordi denne typen er vanlig i dette området, og kanskje ikke sees så ofte ellers i landet, kunne en tru at den har opphav her. Men typen er kjent både fra engelsk 1700-tall og den amerikanske borgerkrigen). Beslagene er alltid av messing.  Disse er ikke graverte, og til tross for de dekorative lukkespennene framstår disse beltene først og fremst som solide bruksgjenstander, hvilket de jo også var. Per i dag veit vi ikke noe om hvem som laga disse beltene, og vi vil vel neppe noen gang kunne dokumentere dette på individnivå. Seinere i artikkelen har jeg noen betraktninger om hvilke handverkergrupper som kan ha vært involvert.

Konfigurasjon: 2-3R 1S, på sida (Muligens også andre). Materiale:  Støpte beslag av messing.

Beltet som i dag produseres til herrebunaden for Meldal og Rennebu er basert på et belte av denne typen.

Belter av yngre type

Disse beltene har en del felles trekk som skiller de fra den eldre typen: Beltene er smalere og lettere, de har større festeplater for ringbeslagene og lukkespennene er alltid av moderne type. En betydelig forskjell er at de i de aller fleste tilfellene er dekorert med rikelig gravering på ringbeslagsplatene, smeistolene og lukkespenna. Reguleringsspenna er ofte, men ikke alltid av dobbelD-typen. Beslagene kan være framstilt i messing, men er som oftest av nysølv.  Lukkespenna og reguleringsspennene er alltid støpt, som oftest også platene i ringbeslaget, men disse kan noen ganger være forma av blikk.

Det at disse beltene har mer dekor i form av gravering henger vel sammen med at de er framstilt i ”moderne stasknivtid” og skulle følge en trend med mer pynt. Gravering på gjørtlerarbeider, som junger, pung/veskelåser , skospenner  og knapper har allikevel lange tradisjoner i dette området.

Under presenteres noen utgaver av den nyere beltetypen. Også for disse gjelder det at de fleste ikke kan knyttes til en bestemt beltemaker, med et par unntak:

Ingebrigt Foss 1843 – 1921

Den best kjente, dyktigste og antakelig mest produktive knivmakeren i området har jeg presentert grundig både i en artikkel i Knivladet nr. 2/2003 og i en artikkel her på murul.no.  Jeg skal ikke gjenta mye av det her, men fastslå at Foss er den eneste vi kjenner til som både laga kniver og knivbelter. Ingen av de andre beltetypene kan settes i sammenheng med kniver eller slirer som har tilsvarende dekor eller utførelse. Når det er sagt, kan man spekulere litt over hvor mye av beltene Foss sjøl produserte. Framstilling av beltebeslagene krever kunnskap om metallstøperi, og ingen av Foss sine andre produkter har støpte elementer. Kanskje var det mer rasjonelt å få beslagene laga av en gjørtler, og montere og dekorere beltet sjøl? Det skal også sies at utforming av og dekor på beltene er mer standardisert enn på knivene, det kan virke som han ikke la like mye i arbeidet med beltene.

Under registreringene i Meldal kom det fram flere lause belter av Foss, men som oftest hører beltet sammen med en kniv, og vi har altså en knivmusjon.  Antakelig har de fleste lause beltene en gang blitt skilt fra kniven sin. Det var nok knivene som var hovedproduktet til Foss, og beltene var et tillegg til knivene. Men vi kan ikke se helt bort fra at lause belter sto på programmet hans også.
Alle Foss-beltene har beslag av nysølv. Dekoren, om enn temmelig standardisert, er typisk Foss, og smejstolene har ofte inngravert eierinitialer og årstall. På alle belter er begge smejstolene stempla på baksida med det velkjente ”I FOS”. Det er ikke tvil om at en Foss-musjon i fin form er det ypperste man kan eie av knivmakerkunst fra trøndersk bygdekultur.

Se bilder av Fossmusjonen ovafor og i artikkelen om Foss

Konfigurasjon: 2R 2S. Støpte beslag av nysølv.

Ingebrigt  Ingebrigtson Eggan (Eggen) 1835-1883

Både i materialet fra Meldalsregistreringene og på andre steder i Trøndelag finnes en type belter som er svært flott utført.  Støypinga er førsteklasses og montasjen presis, og spesielt utmerker graveringene seg.  Jeg har registrert til sammen fem av disse beltene, fire med messingbeslag og ett med beslag av nysølv. Et av messingbeltene er stempla ”I EGGEN”, og har inngravert årstallet 1876.  Navn og årstall peker mot at dette må være Ingebrigt Eggan fra Vangsengan i Rennebu, i bygdeboka for Rennebu omtalt som metallarbeider. Ingebrigt kom fra ei slekt som var vel kjente som handverkere i bygda, og vi må ta oss tid til en rask titt på disse karene:

Oldefaren, Ingebrigt Trondson Eggan (1705-1759) var mest kjent som treskjærer og har blant anna skåret altertavla i Budal kirke, et par dalfører øst for Rennebu. Men han var også den første klokkemakeren i bygda, og visstnok den eldste kjente bygdeklokkemakeren i heile Sør-Trøndelag.  Og kanskje den som starta familietradisjonen med gravering i messing.

Belter av Eggantype

Belter av Eggantype

Sønnen hans, Trond Ingebrigtsen Eggan (1745-1785) overgikk faren som klokkemaker, han framstilte 8 dagers verk med sekundvisning og klokkespill, temmelig avansert for en bygdehandverker på den tida. Han graverte både klokkeskiver og signeter.

Men den mest kjente av Eggan-handverkerne var nok den neste Ingebrigt Trondson Eggan, (1780-1865). Foruten at han var en avansert og nyskapende klokkemaker, var han viden kjent som signetgravør. Blant arbeidene hans var kongesignetet til Christian Fredrik, signetet til rådhuset i København, til Vitenskapsselskapet og til Norges Bank, og også kong Karl Johan sto på kundelista til Ingebrigt. Til sammen skal han ha laga ca 2 400 signeter, og det finnes avtrykk av alle i bøker som er tatt vare på i slekta.  Ingebrigt var også aktiv i styre og stell i bygda, og satt som ordfører i flere perioder. Han mottok mye heder for arbeidet sitt, blant anna i form av flotte påskjønnelser fra velstående kunder, og han blei allerede i 30-årsalderen utnevnt til dannebrogsmann.  

Vår Ingebrigt var altså sønn av den store signetgravøren. Han var også født på Eggan, som ligger ikke langt fra Berkåk i Rennebu.  Han gifta seg og flytta til Vangsengan, ikke lang unna Eggan, men først da han var ca 35 år. Han hadde altså muligheten til ei lang læretid hos faren, og regna seg da også som ”metallarbeider”, i følge bygdeboka.  Det er ellers ikke lett å finne spor av arbeidene hans, utover de beltene som er registrert.

Det er nokså greit å tillegge ”I EGGEN” alle de messingbeslåtte beltene, utførelse og dekor er helt identisk. Men når det gjelder det ene beltet med nysølvbeslag, er det litt verre.  Utførselen er lik og graveringa er av samme type, men mønstrene er litt annerledes. Mens graveringa på messingbeltene er mer prega av en slags akantussveiver, inneholder den her paradoksalt nok også en del mer gammelmodige c-former.
Beltet er en del av en knivmusjon med en Fosskniv, og den opprinnelige eieren av musjonen var en anleggsarbeider fra Kirkenær, som var med og bygde bruer i Orkladalføret på begynnelsen av forrige århundre.  Vi kan se for oss at han kjøpte beltet øverst i Rennebu, og når han hadde arbeidd seg nedover til Meldal hadde han spart nok til en Fosskniv. Skulle beltet være laga av Ingebrigt Eggan, måtte han altså ha kjøpt det brukt. Men avvikende dekor og materialbruk kan også bety at dette beltet er laga av en annen handverker, formodentlig en Eggan det óg. Men jeg har ikke greid å finne spor etter noen annen metallarbeider eller gravør i bygdebøker eller folketellinger, så skulle han eksistere er han foreløpig ukjent.  Uansett, disse beltene er så like at det er helt greit foreløpig å omtale de samla som ”Egganbelter”.  Sjøl mener jeg at dette er de flotteste beltene som er laga innafor vårt område, og de flotteste av alle ”moderne” trønderske knivbelter.

Konfigurasjon: 2R 1S på sida. Blikkbeslag av messing eller nysølv .

 

Med disse to herrer er det dessverre slutt på beltemakerne vi i dag kan identifisere.

Beltemaker fra Orkland?

Belte fra Orkland?

Belt fra Orkland?

Beltetypen på dette bildet har jeg sett en god del av, både med messing- og nysølvbeslag, og litt spekulativt har jeg valgt å kalle opphavsmannen for beltemakeren fra  Orkland.  Grunnen er at flere belter er funnet i eller nær dette området, som var betegnelsen på det sørligste sognet i Orkdal herred, og i perioden 1920-63 egen kommune, før den blei tatt opp i storkommunen Orkdal.
Den avbilda knivmusjonen med ”gjømsslire” og hornskafta kniv er fra en større gård i Orkland, og et par andre belter er påtruffet helt  nord i Meldal.  Beltene er ofte smalere enn andre moderne belter, rikelig, om enn noe primitivt gravert. De fleste har beslag av nysølv, men jeg har også sett ett belte med messingbeslag.
Beltet på bildet er det eneste knivbeltet jeg har sett hvor læret er toppa med et lag fint skinn.

Konfigurasjon: 2R 1S mellom. Støpte beslag av nysølv eller messing.

Flere beltemakere

Her følger en del beltetyper det ikke er stort å si om, annet enn at de er registrert i Meldal, og at de med all sansynlighet er laga i området.  De har også det felles at de har, mer eller mindre avansert, gravert eller trambulert dekor, noe som plasserer de innfor den lokale handverkstradisjonen.  I motsetning til f. eks. Budals-belter som også kan påtreffes i området, men har en særegen stempla dekor.

Beltetype 4

beltetype 4

Beltetype 4

 

 

Mange beslag gir mye flate for fint forma, om ikke så djup, gravering.  Jeg har sett to slike belter, begge tilhørende samme gard/familie, uten at det har gjort det mulig å knytte disse beltene til en spesiell handverker.

Konfigurasjon: 3R 2S. Nysølvblikk.

 

 

 

 

 

 

Beltetype 5

beltetype 5

Beltetype 5

 

Denne typen forkommer relativt ofte.  Beltene er solide, men kanskje ikke særlig elegante.  De støpte beslagene er av de tykkeste, og grovt tilforma.  Dekoren er svært enkel, i form av serraterte doble linjer, halv- og kvartsirkler.

Konfigurasjon: 2R 1S imellom.  Støpt nysølv.

 

 

 

 

Beltetype 6

beltetype 6

Beltetype 6

 

Enda en type med relativ enkel dekor, men noe mer avansert enn det forrige. Pussig nok er dekoren på ringbeslagplatene serratert, mens dekoren på lukkesepenna og smeistolene er trambulert. At beltet har eierinitialer gravert i ”gullsmedkvalitet” er ikke så uvanlig. Det ser en av og til på metallgjenstander fra området, og det viser vel at dette er ting som ikke bare blei produsert på forespørsel, men også omsatt som ”lagervare”, og siden personifisert med et besøk hos den lokale gullsmeden.

Konfigurasjon: 2R 2S.  Støpt nysølv.

 

 

 

Et atypisk knivbelte

atypisk belte

Et atypisk belte fra Meldal

 

Dette beltet kommer fra en gård med ei relativt stor samling av kniver og belter, samt mye anna lokalt handverk. Det er på mange måter et typisk knivbelte, men mangler egen lukkespenne, reguleringspenna har også denne funksjonen, som på et vanlig moderne belte. Det mest spesielle er imidlertid de støpte beslagene med figurer med jaktmotiver. Jeg har ikke sett noe lignende andre steder. Men kniv og slire er av en type som det finnes flere av i området, kanskje mest i Rennebu, og det er ikke umulig at også dette beltet har opphav der.

Konfigurasjon: 2R 1S på sida. Ingen lukkespenne. Støpt messing.

 

Det fins helt sikkert flere beltetyper i Meldalsområdet enn de som er vist her. Noen av de beltene som påtreffes andre steder i Trøndelag kan også være produsert her. Dette kan for så vidt også gjelde noen av beltene vist i artikkelen om Trønderske knivbeltermurul.no.

Hvem var disse beltemakerne?

Ser vi bort fra Ingebrigt Foss og Ingebrigt Eggan er altså disse beltemakerne ukjente pr i dag, og det skal nok stor innsats til for å finne ut av hvem de var. Jeg har allerede nevnt at det, utenom Foss, neppe var noen av de kjente knivmakerne fra området. Ingen handverksmessige eller stilmessige trekk fra arbeidene til noen av disse er å finne igjen i beltene.
 Skal vi leite etter opphavsmennene er det naturlig å se etter de som i bygdeboka og folketellingene omtales som gjørtlere, massingsmeder, greimakere og salmakere. Eller hva med en kar som både var skomaker og gjørtler?  (Som kjent kommer ordet gjørtler av det tyske Gürtler, som rett og slett betyr beltemaker). Vi må også ha i mente at smedene i eldre tider ofte var mer allsidige enn i dag, både i teknikker og materialer. I boet etter en av Meldals mest kjente smeder var f. eks. en støypemodell i tre til ei dobbelD-spenne, med andre ord kunne han også være gjørtler når det trengtes.

Vi får antakelig aldri vite hvem disse handverkerne var. Men de flotte beltene de laga hører etter min forstand absolutt til i knivkulturen. Ei knivsamling med trønderske tendenser bør derfor ha plass til et knivbelte eller to, og spesielt viss samlinga har fokus på det jeg her har kalt Meldalsområdet.

[Skrevet 01.12.2011 av Arvid Hoff]

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2011