Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur

Knivlirer fra Meldal

Vi oppfatter vel vanligvis en tollekniv uten slire som noe ufullendt. Riktignok har det vært vanlig med slireløse kniver i visse sammenhenger, i verkstedet og kanskje andre steder innomhus. Men en kniv som skal være i forflytning må ha en slire. Her ser jeg på noen sliretyper som ikke kan tilskrives en bestemt knivmaker, noe som er mer regelen enn unntaket i Meldalsområdet

Hva er en knivslire?

En knivslire har flere formål:

  • Å beskytte bæreren og andre i hans nærhet mot den skarpe eggen
  • Å beskytte kniven – i første hand eggen – mot skader
  • Å være et bæresystem slik at brukeren til en hver tid har kniven på seg
  • Å ta seg bra ut

For å kunne oppfylle disse kravene må sliren være laga i et høvelig materiale, og ha en funksjonell form.

Den grunnleggende formen gir seg sjøl: Sliren skal omslutte kniven, på en slik måte at kniven sitter godt, men ikke for godt. Samtidig må så mye av skaftet stikke opp av sliren at det er lett å få kniven ut. Mange kniver har forlatt sin eier fordi de satt for løst i sliren, og noen ganger, (men sjeldnere), har kniven sittet så godt at det ikke har vært særlig lett å bruke kniven.

Sliren må også ha et oppheng for feste på klesdrakten, enten på beltet eller en knapp, og opphenget må være høvelig plassert for at sliren skal kunne oppfylle sine formål. I praksis er opphenget plassert øverst bak på sliren. (Ut i verden fins det kniver med slire uten oppheng. F. eks. i det tyske kulturområde er dette ikke uvanlig. Det er da tanken at kniven skal oppbevares i lomma, vi har altså det vi kan kalle en ”lommeslire”).

Formen på sliren gis i høg grad av formen på kniven, de variasjonene som fins er mest bestemt av estetiske hensyn. Den vanligste varianten er om sliren er helt rett eller krummer nederst.

Slirematerialet må ha visse egenskaper: For det første må det være kraftig nok til å beskytte kniv/bærer. Det må også kunne gis den rette formen på enklest mulig måte. Vanligst er lær, med eller uten metallbeslag. Helmetall, i form av et lett bearbeidbart metall i plateform.  Tre/horn og bein forekommer også, da oftest med ei metallgrind som støtte for innlegget.

 

Slirer i Meldal

'lærslirer fra Orkdølafylket

Lærslirer fra Meldal og området

Vi er vant til å tenke at en kniv og en slire er noe som er produsert som en enhet, eller i alle fall tilpassa hverandre i utgangspunktet. Enhver ”kjøpakniv” av tolleknivtype har ei medfølgende slire med brukbar passform og noenlunde samstemmende form og dekor. De aller fleste handlaga kniver har også medfølgende slire laga av knivmakeren. Slik har det vært, og slik er det.

I Meldalsområdet ser det ut til at det har vært en anna tradisjon på dette området.  Det er vanskelig å si noe bestemt når det gjelder brukskniver, men svært mange av stasknivene som har slire som er laga av andre enn knivmakeren. Det ser vi av teknikk, materialvalg, form og dekor.
Det viktige unntaket er mesteren sjøl, Ingebrigt Foss, som laga både kniv og slire. Og så er det en viss usikkerhet når det gjelder Lund-karene, sjøl om det vel er mest sannsynlig at det her også var en annen handverker inn i bildet som sliremaker.

 

Bruksknivsliren

Det er sjelden en kommer over enkle slirer til brukskniver i Meldalsområdet. I materialet fra mine registreringer er det bare en slire av dette slaget, i ettertid har det dukka opp noen få andre. Det kan være flere årsaker til dette:

  • Mange av bruksknivene som fortsatt eksisterer er velbrukte og nedslipte. Slirene, som er lite spektakulære, har blitt kasta når knivene har fått ny funksjon og ikke lenger bæres i beltet.
  • Mange av knivene har aldri hatt slire, de er laga som verktøy for innomhus bruk, i verksted eller andre steder.
  • En del vanlige brukskniver er registrert sammen med mer staselige slirer. Noen av disse har kanskje blitt samlevende i nyere tid, men ettersom området har tradisjoner med sjølstendig ”stasslire”-produksjon, kan den opprinnelige eieren ha etablert disse samlivene fra starten av.

Den enkle bruksknivsliren er laga av lær, med påsydd stropp av samme materiale. Stroppa er vanligvis ei løkke til å tre inn på et belte. Læret i sliren er gjerne kraftig, tykkelsen kan være opp til 3 mm og mer.

Fargen er mørk brun eller svart. Det ser ikke ut til at det i særlig grad er brukt jernholdig farge, narven har sjelden de skadene dette pleier å gi.
Slirene er enten helt uten dekor, eller med en enkel strekdekor.

Alle slirene er rette, og har en forholdsvis butt avslutning. (Et svært magert materiale av hellærslirer fra lenger nord i Orkladalføret, dvs. 2 eller 3, kan antyde at den butte enden og lærtykkelsen skiller slirene fra sjølve Meldal fra slirene i dette området, som ser ut til å være tynnere i læret og spissere).

Grov skomakersøm uten tynning av læret gir en kraftig sliresøm, alltid plassert på baksida.
På Meldal bygdemuseum fins det en slire med munnblikk, med den samme type kantdekor i form av gjennomhullede tunger, som er brukt på slirene av Lund-typen, og som også er brukt en del ellers i området. Denne sliren har trykt dekor, noe jeg ellers ikke har observert i området. Foreløpig altså bare sett i ett eksemplar, men en fin sliretype som gjerne kunne vært mer brukt i dag.

I registreringsmaterialet finnes det også noen få slirer med munnblikk og eventuelt doppsko. Disse er imidlertid av nyere dato, og har usikker tilknytning til det vi regner som knivtradisjonen i Meldalsområdet.

Staselige slirer

Den som har litt kjennskap til trøndersk knivtradisjon veit at i Trøndelag skal en staselig slire normalt være laga av lær og ha mye metall. Vanligvis er dette i form av ei metallgrind, med munnblikk, doppsko, sideskinne og eventuelt magebelte. (Begrepene munnblikk og doppsko hører vel egentlig til blankvåpen-terminologien, men jeg syns det er enklere å bruke enn for eksempel "øvre slireholk" og "nedre slireholk"). Nyere budalsslirer er bortimot helmetall, og ”Gjøms”-slirene, som vi skal se nærmere på nedenfor, er absolutt helt i metall. Også Nord-Trøndere, som Iver Anton Johnsen og Marius Ottesen, laga slirer med metallgrind.

Meldalsområdet er typisk trøndersk i denne sammenhengen. De helt innfødte slirene har temmelige kraftige metallgrinder, med eller uten magebelte.

 

Ingebrigt Foss

Som nevnt er Ingebrigt Foss den eneste stasknivknivmakeren i Meldalsområdet vi med sikkerhet veit laga slirene sine sjøl. (Eller kanskje vi skal regne med Ole Løset fra Rindal? Han tilhører jo det felles kulturområdet, og sjøl om knivene hans har mye Hjerleid-husflid over seg, har de også typiske trekk fra dette området).

Slirene til Foss har kraftig metallgrind i nysølv, dekorert med Foss sin typiske gravyr. Det formmessig mest karakteristiske trekket er medaljongen på magebandet, med ”Meldalsløva” gravert inn, og gjerne med ei innfelt krone i messing. Det fins også flere andre trekk som er særegne for Foss sine slirer. Det viktigste er selvfølgelig at han stempla slirene med I. FOS, og på den måten gjorde saken enkel for oss.

En nærmere beskrivelse vil etter hvert komme på sida om Foss under Knivmakerne.

 

Foss-kopisten

ALT TEKST

Fosskopisten

I Skogmuseets knivutstilling finnes det en laus slire som er attributtert Ingebrigt Foss. Denne er temmelig sikkert ikke er laga av han, men av en som har forsøkt å kopiere Foss sine lirer så langt evnene rakk. Jeg har sett tre slirer av dette slaget, hvorav den ene var med i registreringene i Meldal. Det gir grunn til å tru at kopisten også var fra bygda.

Når man sammenligner den enkelte elementer på en ekte Foss-slire og en kopistslire er det lett å påvise forskjeller: Utforminga av de forskjellige delene, kvaliteten i metallarbeidet (spesielt loddingene) og, ikke minst, graveringa. På alle disse områdene faller kopisten igjennom. Ingen av de tre slirene jeg har sett har vært utstyrt med en Foss-liknende kniv, så det ser ut til at kopisten har nøyd seg med slirene.

Sett fra vår tid blir vi gjerne litt moraliserende når vi kommer over denne typen fenomener. Jeg trur vi skal være forsiktige med det. Det har neppe vært sliremakerens hensikt å utgi slirene som laga av Foss. Heller er det nok en slags ”hommage a Foss”, mannen har prøvd å lage de fineste slirene han har sett. I samtida var man nok ikke opptatt av rettighetsbeskyttelse og åndsverksproblematikk, og det var neppe noen som reagerte negativt på denne praksisen. (Kanskje med et unntak for Foss sjøl, alt tyder på at han var en svært sjølbevist handverker).

 

 

 

 

Lund-slirene

ALT TEKST

Et pent par

Som nevnt på sida om Lund-dynastiet kommer knivene fra disse karene ofte i en spesiell sliretype jeg har valgt å kalle Lund-sliren.  Denne sliren har de karakteristika den skal ha: Lærslire (med ett unntak i geitehorn!) med kraftig metallgrind i nysølv. Grinda kan være med eller uten magebelte. Sideskinnene er forholdsvis breie. En generell beskrivelse av sliretypen vil se slik ut:

  • Munnblikket har den forsterkende ringen som er vanlig i området, også f. eks. hos Foss og Gimsan
  • Sideskinnene er svært kraftige, ofte dekker de så mye at sliren sett fra sida kan se ut til å være helt av metall
  • Munnblikk og doppsko er dekorert med en bord med trambulerte bølger, men hvor feltet mellom skinnene på framsida består av gjennomhullede tunger. (Dette dekorelementet er mye brukt i området, både av knivmakere og andre handverkere. Tidligere nevnte Ole Løset er en av de. Også  Petter Flølo helt nede i Sandane brukte denne borden på sine patenterte stål/kautsjuk-slirer). Antallet tunger i borden varierer.
  • Doppskoa er gravert med en stilisert blomsterfigur i et felt ramma inn av et gravert band. Ned mot ”kula” er det gravert en figur som er vanskelig å tolke, men som kan forestille en blomsterknopp?
  • ”Kula” på doppskoa er ikke ei kule, men er filt ut av sjølve holken. Sette fra sida er den en temmelig flat affære

Innafor disse rammene varierer utførsla nok så mye fra slire til slire: Med eller uten mageband, lengden på holkene og bredden på sideskinnene. Umiddelbart kan det være vanskelig å se noen sammenhenger mellom variasjonene, men nærmere studier kan gi en antydning om to hovedvarianter:

  • Slirer uten mageband, med breiere sideskinner og hvor blomsten på dokkskoa har tre kroner
  • Slirer med mageband, med smalere skinner og hvor blomsten har ei krone. Det er også en tendens til at holkedekoren til disse slirene har flere tunger.

Mitt materiale antyder ei ca halvt om halvt fordeling av disse variantene, og så er det et par som faller utenom: En slire har enkeltkrona blomst men mangler mageband, en annen, uten mageband, mangler blomst på doppsskoa.

Størrelsen varier også mye, tilsynelatende uten noe mønster. Kanskje kan (noen av) slirene rett og slett være laga til foreliggende kniver?

Så er det store spørsmålet: Hvem laga disse slirene?

Lundslire-blomster

Lundslire-blomster

Jeg har valgt å kalle de Lund-slirer, fordi kniver av Petter og John Lund av og til dukker opp i slike slirer. Tanken om at de derfor kan være laga av Lund-folket er derfor nærliggende, og ikke umulig. Det er vanskelig å vise til handverksmessige forhold som utelukker dette. Imidlertid er dekoren på knivene og slirene så totalt forskjellig, at det virker mindre sannsynlig at de kommer fra samme hand. Det at slirene ofte opptrer med andre kniver eller som lausslirer styrker antakelsen om at de har et anna opphav.

Slirene kan framstå som såpass forskjellige at man lett kunne tru at de var laga for eksempel av forskjellige handverkere i samme familie, omtrent på samme måte som knivene til Petter og John Lund. Nærmere studier av framstillingsteknikken, ikke minst graveringa, gir ingen holdepunkt for dette. Variasjonene i utførsla faller helt innafor det som kan være naturlig for en handverker over tid.

Hvis både Petter og Johans kniver kommer i slike slirer opprinnelig, må vi skal se etter en handverker som opererte i Oppbygda i 1870-80-åra.

Her er det mange muligheter. Kanskje var sliremakeren en annen av karene i Lund–grenda? Det var nok kandidater både på Segard, Nordgard og husmannsplassen Nordgjerdet, alle disse stedene var det handverkstradisjoner. Men mulighetene i Oppbygda er flere enn dette, og det må nok mer forskning til for å finne et svar på hvem sliremakeren var.

 

Gjøms-sliren og Lars Anderson Gimsan

To Gjømsslirer

To Gjømsslirer

En av de distinkte sliretypene som ofte dukker opp i Meldals-området, og ellers i verden, er en helmetalls slire jeg har valgt å kalle Gjøms-sliren. 

Under et besøk på en gard i Laksøybygda ved Ringvatnet, hvor de hadde flere eksemplar av denne sliretypen, fikk jeg vite at en eldre slektning hadde brukt denne betegnelsen på disse slirene. Dette skulle henspille på at slirene var laga i Gimse-bygda, som ligger i Orkdal kommune, så vidt over kommunegrensa fra Meldal. Det blei understreka at Gimse-gårdene tilhørte ”bearlaget” i Laksøybygda, slik at Gimse-folket omtrent var å regne som meldalinger. Det passer bra, ettersom Gjøms-sliren så absolutt hører med i den meldalske knivkulturen.

Og dette lar seg etterrøkte: Folketellinga i 1900 for ”Orkedalens fogderi” viser at på garden Gimsan, gnr 112/bnr 2, sitter en Lars A. Gimsan, med yrke ”Gardbruger S[elveiende] og messingsmed”. Her har vi nok vår sliremaker! Lars var født i 1844, som sønn av Anders Larsson Gimsan og Marta Andersdatter. Når Lars tok over garden vites ikke. Han var gift med Ane Olsdatter Brekka, men disse to fikk ikke etterkommere. ( Altså enda en sentral handverker i de meldalske knivkulturen som er uten etterkommere. Man kan undre seg …)

Lars døde i 1917. Han var jamngammel med Ingebrigt Foss (f. 1843) og Tellev Sandvik (f. 1845), og ikke langt unna Jon Eriksen (f. 1837) og Jon Jonsson Lund (f. 1851) i alder. Dette var altså en periode hvor knivproduksjonen sto seg bra i området, og en sliremaker hadde nok bra avsetning på produktene sine.

Det er nok mange som har mistatt Gjøms-sliren for en taterslire: Helmetall slire med endekule som ikke er dreid, men tvunnet av ei metallremse. Formen, med en litt innsvingt og krøkt ende, kan også passe på en taterslire. Men to trekk skiller den fra vanlige taterslirer: Platetykkelsen på ca 1mm (eller 1/32”?), og kant i kant-loddinga, som knapt er synbar for det blotte øye. I det hele tatt gir disse slirene inntrykk av soliditet og svært skikkelig handverk. Det at endekula er hul, slik at den ellers tette sliren dreneres godt, bidrar til bildet av ei gjennomtenkt utforming. Slirene er ofte fora med papp eller lær, hvorvidt dett er originalt er vanskelig å si.

Man skulle kanskje tru at en profesjonell sliremaker opererte med noen få faste størrelser på slirene, spesielt på en slik type, som jo må være mye lettere å lage over en metallest. Men mitt materiale gir ikke noe holdepunkt for det. Lengde og bredde på slirene varierer uten noen åpenbare begrensninger.

ALT TEKST

Gjømsslire-gravyr

Alle slirene har dekor etter samme mønster, de små variasjonene er stort sett bestemt av slirens størrelse. Teknikken ser umiddelbart ut til å være trambulering, men jeg tviler på at det her er brukt en vanlig stikkel i mønsterlinjene. (Her mangler det litt på nomenklaturen, men la meg forsøke å uttrykke det slik:) De enkelte hakkene er for jamne i lengde og avstand, og det mangler ”flyttehakk” som oppstår ved vrikking av stikkelen. Jeg trur at det kan være brukt samme redskap som blei brukt til å dekorere mange knivholker i området, og som må være et slags tannhjul med en innretning som gir trykk nok til å prege i nysølv og messing. For knivholker kan man forestille seg at et motholdshjul på redskapet skaffer rtykket, på overflata av disse slirene må trykket komme ved ei anna løsning.

Én av slirene i mitt materiale er av messing, resten av nysølv. Messingsmeden jobba altså helst i nysølv, som nok var mer ettertrakta til finere gjenstander på denne tida.

Lars A. Gimsan stempla ikke slirene sine, og jeg har ikke sett andre ting som med sikkerhet er fra han. Allikevel må vi tru at han hadde en produksjon ut over slirene, og det ville vært svært interessant å høre om noen har ideer her.

 

Andre slirer

I registreringsmaterialet fra Meldal finnes det en del andre sliretyper enn de som er omtalt her. Mange av disse kan lett henvises til andre knivkulturelle områder, som Toten eller Husfliden. Noen er kanskje taterslirer, kanskje ikke. Og noen har muligens sitt opphav i dette området, litt større sett. Foreløpig har jeg ikke trukket noen konklusjoner rundt dette, vi får se etter hvert.

 

Tillegg oktober 2008

Dekoren på Gjømssliren

I Knivbladet nr. 3 2008 har jeg skrevet en artikkel om "Lund-slirer" og gjømsslirer. I ei tilbakemelding på denne fra Narve Lid i Rollag, viser han til at dekorteknikken jeg prøver å beskrive i omtalen av gjømssliren er en form for serratering, som blant anna er beskrevet på Wikipedia. På bloggen sin har Narve Lid en artikkel om knivmakeren Steinar Storemoen (1854-1934) fra Rollag, som brukte denne teknikken på på særlig fint vis.

Jeg har også kommet nærmere ei forklaring på hvordan Lars Gimsan fikk til å serratere slirene sine. I en samtal med Per Thoresen nevnte han at knivmakere i Budal brukte stempel med serrateringslignende mønster som de rett og slett stempla de flate platene med før de bøyde og lodda de til holker. Vi kan da tenke oss at Gimsan på tlisvarende vis brukte serrateringsverktøyet sitt på de ferdige klipte nysølvplatene før han bøyde og lodda de til ferdige slirer.

Men altså, fra nå av kaller vi det serratering.

Og takk til Narve Lid og Per Thoresen

[Skrevet 4.4.2008 av Arvid Hoff]

[Tillegg 12.10.2008 av Arvid Hoff]

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2009