Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur

Staselige kniver

 

Ideer om kniven som kulturhistorisk dokument er gjerne knytta til forestillinga om ”staskniven” – det vakre mannssmykket som blei brukt i ikke-hverdagslige sammenhenger: Fest og kirkegang. Hverdagssliteren – brukskniven – har nok også sine estetiske momenter i form, materialvalg og gjerne litt enkel dekor på holker og slire. Men stasknivens eksistensgrunnlag var, (ved siden av det pekuniære, den skulle vises at man hadde så pass at man kunne bruke noen kroner på å pynte seg), dens reint estetiske verdier. Derfor blir staskniven mer interessant enn den enkle brukskniven som budbærer om stil, materialverdier og handverkskvaliteter.

Hva er en staskniv?

Begrepet staskniv, eller noe tilsvarende, har, så vidt jeg har greid å finne ut, ikke vært brukt i Trøndelag i gammel tid. Hvor og når begrepet har oppstått veit jeg ikke, men det er vel grunn til å tru at det er utvikla og i første hand brukt i (kniv)-kulturinteresserte kretser innafor byborgerskapet.

Trygt innafor ramma av begrepet ligger vel:

  • sølvbeslåtte Telemarkskniver
  • de mest forseggjorte Totenknivene
  • taterkniver med skåret bein i skaft og slire
  • instrumentmaker/byverkstedkniver med skåret dekor
  • fint skårne trekniver, som de i Lauen-tradisjonen eller fra Ole Olsen Moene.
Kniv med hornskaft og helmetallslire

Staskniv?

Dette er altså knivtyper hvor de estetiske verdiene er overordna bruksverdien, sjøl om vi ikke skal glemme at de fleste av disse knivene har seriøse blad og er fullt brukbare, om ikke alltid direkte funksjonelle.

Men så kommer vi til det meget vanskelige spørsmålet: Hva rommer egentlig ramma? De fleste knivfolk vil vel neppe ta med en vanlig, enkel helmetall taterkniv i sin oversikt, sjøl om denne er laga som rein pynt og neppe har spesielt gode bruksegenskaper. Hvor fint dekorerte holker kan en brukskniv ha før den blir staskniv? Er en enkel hornskafta kniv i en gjørtlerprodusert, dekorert helmetallslire en bruks- eller staskniv?

 

 

Staselige kniver i Meldalsområdet

Disse definisjonsproblemene gjelder i stor grad også kniver i Meldalsområdet. Vi har knivtyper som lett faller innafor ramma, og vi har kniver som er på kanten.

Hvis vi ser på A. B. Flocks beskrivelse av Meldalsbondens klesdrakt på 1830-tallet, og vi greier å fastslå hvilken knivtype han bar i knivbeltet han der omtaler, blir denne knivtypen en staskniv? Knivbeltet hadde helt sikkert en betydelig verdi som estetisk objekt ved siden av det reint praktiske, men kniven var antakelig forholdsvis enkel.
Og det at de aller fleste staselige kniver som dukker opp i Meldal og området er temmelig grundig slitt, understreker at forestillinga om en kniv til rein pynt var fjern for Meldalsbonden. Så avgrensinga for stoffet under dette avsnittet blir altså rett og slett de knivene som undertegnede syns er staselige nok.

I denne teksten vil jeg altså prøve å gi en generell beskrivelse av den meldalske staskniven, mens de knivene jeg mener å kunne knytte til en bestemt knivmaker, enten denne er kjent eller ikke, blir beskrevet under Knivmakerne.

For spørsmålet om når disse knivene blei laga, viser jeg til resonnementet under avsnittet Tidsomfang på sida om Knivbygda Meldal.

 

Hovedtrekk

Det er sjølsagt variasjoner over temaet, men her er noen hovedtrekk ved det vi velger å avgrense som staskniver fra Meldal:

Bladet

Staselige kniver fra Meldal

Staselige kniver fra Meldal

Handsmidd, laminert blad. Ofte med en nakkedekor liknende den telemarkske ”smellopen”. Etter det jeg kan fortså er det ikke noe holdepunkt for at meldalingene har overtatt dette dekorelementet fra Telemark-tradisjonen, det ser ut til at dette har oppstått parallelt, eller endog tidligere i Meldal, kanskje ut fra en felles inspirasjon?

Brasa blad (del vil si at de tre lagene i bladet er sveise sammen med tyne lag av messing) forekommer, men sjeldent.

Bladet kan være stempla, men er det ofte ikke. (Nærmere om de kjente stemplene finner du etter hvert under Smeder).

Fasongen er typisk trøndersk, med god lengde, nok så parallell rygg og egglinje, og med "klipping" mot spissen. Men bladet er gjerne noe mindre (kortere, smalere og tynnere) enn bruksknivbladet.

Bladtangen er gjennomgående, vanligvis er bladet festa med en firkantmutter med filt dekor. Ei vanlig, rund kule kan også forekomme.

Skaftet

Materialet er normalt horn, eller rettere gevir, sannsynligvis av rein. I kjernetida for stasknivmakeriet fantes ennå rester av villreinstammen i Trollheimen, og skurd i reinshorn hadde lang tradisjon bakover i tid. ("Bensållåer", selepinner osv.) Om det blei brukt gevir av andre hjortedyr kan jeg ikke fastslå, men både elg og hjort var også tilgjengelig.
Jeg har sett én kniv med beinskaft. Andre materialer forekommer ikke.

Dekoren på skaftet er, nesten uten unntak, en eller annen variant av det jeg har valgt å kalle ”meldalstripletten”: En medaljong i midten med symmetriske akantusformer på hver side. Normalt vokser akantusen nedover fra toppen av medaljongen og krøller seg opp og inn. I Lund-karenes variant vokser akantusen opp fra bunnen av medaljongen.

Meldalsløver på knivskaft

To varianter av Meldalsløva på knivskaft

Medaljongen kan ha plass for navn eller initialer, eller den kan være dekorert med ”Meldalsløva”. (På mye av folkekunsten i området forekommer denne litt spesielle tolkinga av den norske riksløva. Å kalle dette ”Meldalsløva” er kanskje en tilsnikelse, den er faktisk observert helt ut i de vestre egnene av Oppdal).

Også sjølve utførelsesteknikken varierer litt, fra en risseteknikk som likner kolrosing, til en grunn skurd. Uansett teknikk vil mønsteret være framheva med farge, mørk brun til svart. Det kan se ut til at mange typer fargestoff er brukt, f. eks. bark eller sot i olje, og ordinær oljemaling.

Det vanligste avviket fra meldalstripletten i skaftdekoren er Ingebrigt Foss sin frie akantusskurd.

Skaftet har to holker, normalt er begge holkene lukka. Ingebrigt Foss bruker ei ”hette” på toppen av krokete skaft.

En rekke av knivmakerne har holkeplatene festa inn i holken, ikke lagt utapå, som er den vanlige og teknisk enkleste utførelsen. Dette særtrekket ser ut til å være knytta til knivmakerne i ”Oppbygda”. (Her kan man filosofere litt over spørsmålet om lokal kunnskapsoverføring og etterprøving av rasjonaliteten i tradisjonene).

Holkene er som oftest dekorerte, dekoren kan være alt fra enkle, filte linjer til graverte mønstre.

På de fleste knivene er holkene laga av nysølv, det forekommer også holker av messing. Holker av sølv eller anna materiale forekommer ikke.

Slire

Den mest typiske utførelsa av slire til en meldalsk staskniv er en lærslire med kraftig metallgrind, med eller uten magebelte. Andre typer forekommer, bl. a. helmetallslire.

I motsetning til hva som gjelder for de fleste utgavene av den norske staskniven, er ikke meldalsknivens slire nødvendigvis laga av den samme som laga kniven. Også her er Ingebrigt Foss det klare unntaket, han laga heile knivstellet sjøl. Muligens er sliretypen som en del Lund-kniver er utstyr med laga av Lund-karene, men det er mer usikkert.

ALT TEKST

"Lundsliren" får representere den meldalske sliretypen

I dag finner man svært ofte staskniver fra Meldal uten slire. Dette kan være et uttrykk for at kniven rett og slett har sittet i ei enkel lærslire, som i ettertid ikke har blitt tatt vare på. Litt på samme måte som en del av instrumentmakerknivene.

De forskjellige sliretypene blir etter hvert nærmere beskrevet på sida om slirer.

 

[Skrevet 07.03.2008 Arvid Hoff]

Nytt

 

På denne sida finner du:

 

Nytt Varianter av Meldalsmutteren

Varianter av Meldalsmutteren

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2009