Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur

Taterkniver i Meldal

En stor del av knivene som er registrert i Meldal er det vi kaller taterkniver. Disse faller utafor den knivkulturen som behandles her, men fortjener en liten omtale på grunn av sin betydelige tilstedeværelse i området.

Det reisende folket

ALT TEKST

To kniver fra Fannrem. Den største (med feil doppsko!) har levd i Meldal

Disse knivene tilhører en større handverkskutur knytta til ei etnisk gruppe som går under mange betegnelser: Tater – reisende – romani, eller bare ”folket”. Flere andre, noen av de mer lokale, betegnelser finnes også. Felles for de fleste er at de har, eller kan oppfattes å ha, en nedsettende undertone.

Forskjellige miljøer innafor ”folket” bruker også forskjellige betegnelser på seg sjøl, noe som for eksempel gjenspeiler seg i navnene på forskjellige organisasjoner: Taternes Landsforening, Landsorganisasjonen for Romanifolket osv. Dette gjør det vanskelig å finne en terminologi som alle vil være fornøyd med i denne sammenhengen.

Innafor knivmiljøet i Norge er begrepet ”taterkniv” vel etablert. I Trøndelag er den vanlige betegnelsen på folkegruppa ”tater”. Jeg ser også at flere kunstnere med bakgrunn i folkegruppa i stolthet velger å bruke denne betegnelsen på seg og kunsten sin. På bakgrunn av alt dette er det naturlig for meg å bruke ”tater” i min omtale av dette folket og denne kulturen.

På grunn av holdninger til taterne som fortsatt eksisterer i storsamfunnet, er det mange som ikke ønsker å bli identifisert som tilhørende av denne folkegruppa. Det gjør at jeg ikke bruker navn på knivmakerne, sjøl i de få tilfellene det er kjent, (eller, som nok så ofte: Omtrent nesten, kanskje helt sikkert, kjent). Navngir man én person, identifiserer man heile slekter i opp- og nedadgående linjer.

Det hører med til bildet at taterkniver praktisk talt aldri har knivmakermerke. De som forsøker å identifisere taterkniver må vite mye om tekniske og dekormessige særdrag, som ofte er knytta mer til familier og slekter, og ikke til enkelte knivmakere. En særdeles krevende vitenskap.

Tatere i Meldal og regionen

Orkladalføret har i all tid vært en viktig ferdselsveg, både innad i den sørvestlige delen av Trøndelag, mot Østerdalen og fra Trøndelag til Nordmøre.  Her har det sølvfølgelig også vært stor trafikk av det reisende folket.  Det er, like selvfølgelig, vanskelig å dokumentere taternes tilstedeværelse i området.

I Bygdeboka sies det om en spesiell gard at de der i et par generasjoner tok inn ”landstrykere” til losjering. En anna plass nevnes det om ei innflytta kone at hu kom sørfra og var svært mørk i huden. Kanskje ei underforstått antydning om etnisk opphav? Går man nøye igjennom folketellingene, kan man finne oppføringer av ”omstreifere” som befant seg på den aktuelle garden i telleøyeblikket. Men mange bodde nok, mer eller mindre permanent, på uregistrerte bopeler, og blei aldri telt eller ført inn i andre registre. Så noe helhetlig bilde av taternes tilstedeværelse er umulig å skaffe seg.

Det vi veit er at en familie med svært dyktige handverkere, også knivmakere, hadde tilhold på Fannrem i Orkdal. Og en av moderne tids absolutt enere av knivmakerne innafor denne tradisjonen bor på Storås i Meldal.

Av interesse for oss kan det være å notere at Kasper Flekstad, i en beretning fra et rettsmøte på gården Sættem i Surnadal i 1871, (s. 116) som involverte to mannlige og en kvinnelig omstreifer, nevner at:

[Mennene] arbeidde messingholkede knivskaft og nøstkroker av messingtråd

Det er ikke langt fra Sættem til Meldal for reisende folk. (Og Sættem ligger like ved Kanestraum, for de som måtte være interessert i det).

 

Kvaliteten på taterknivene

ALT TEKST

Nyere kniv fra Meldal med mange vanskelige momenter i metallarbeidet

Kvaliteten på taterknivene varierer mye. Noen er prega av enkle handverksmessige løsninger, har enkel dekor og er laga i tynt blikk. Andre tilhører det ypperste vi har av handlaga kniver i Norge, med godt materialvalg og høy kvalitet i utførelsa. Men nesten alltid ser man at kniven er laga av en svært kyndig handverker, uansett hvilket kvalitetsnivå den tilhører.

 

Det er flere forhold som teller inn når en vurderer dette bildet:

  • Knivene er ofte laga under svært vanskelige arbeidsforhold. Å få til en brukbar helmetallkniv når man sitter i en veikant og har hele verkstedet i ei lita handveske, det er ingen liten arbeidsprestasjon.
  • Materialvalget måtte tilpasses arbeidsforhold og økonomi. Derfor var ofte blikket tynt, og bladet alltid et rimelig fabrikkblad. (Som en sidekommentar kan nevnes at svenske forskere mener at mange av regimentssmedene og hovslagerne i Svenskehæren i gamle dager var av romaniætt, men blant de reisende var det selvfølgelig ikke mulig å smi sjøl).
  • Knivene blei, både av kjøpere og selgere, i stor grad regna som pyntegjenstander, som ikke skulle tåle hard bruk eller ha store krav til ergonomi.

 

Til det siste punktet kan knyttes at taterne sjøl i liten grad brukte ”taterkniver”.  En brukskniv for en tater var helst en enkel treskafta kniv, gjerne en norsk eller svensk raudskafta fabrikkniv.

Taterkniven var et reint handelsprodukt påtenkt buroene.

 

Innflytelse på lokale handverkere

Det er vanskelig å si noe sikkert om taterhandverket og innflytelse på burokulturen, eller for den saks skyld innflytelse fra buroene på taterkulturen.

Vi veit at mannen som skapte den moderne Aust-Agderkniven var av reisende folk, og at noen av de som var med på å skape den moderne staskniven fra Telemark hadde betydelig kontakt med en av de dyktigste taterknivmakerne på den tida.

Noen forhold vi kan påpeke ved knivmakeriet i Meldalsområdet er:

  • Det må ha vær en betydelig ferdsel av tatere gjennom området
  • Spesielt slirene har mange felles trekk med taterarbeidene: Kraftige metallbeslag, eller, som for Gjøms-sliren, helt i metall.
  • Teknikken med å lage kuler ved å tvinne og file ei metallremse, som av mange betraktes som en taterteknikk, blei også mye brukt i Meldalsområdet.
  • Taterknivene er svært ofte dekorert med trambulering på metallet, i Meldalsområdet blei det mye brukt en trambuleringsliknende teknikk.

Så kan man jo diskutere hvem som eventuelt har hatt innflytelse på hvem, men mitt indre bilde er nok av en burohandverker som har plukka opp ett og anna av en reisende knivmaker som har fått nattelosji og får gjøre ei lita arbeidsøkt i lyset fra peisen før han tar kvelden på kjøkkengolvet.

I høgre spalte finner du et bildespill med taterkniver som er registrert i Meldal. Det er ikke så mye å si om de enkelte knivene, men kanskje kan de være til nytte for de som måtte forske på det svært vanskelige området taterkniver.

 

[Skrevet 25.04.2008 av Arvid Hoff]

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2009