Kniv i Trøndelag - historie, handverk, kultur

Knivmakerens skjorte

Ofte kommer vi over gjenstander som vi ser kan fortelle ei spennende historie, uten at vi kan få tak i den historia. Da kan vi vel lage en sjøl?

Strykejernet

Knivmakerens strykejern

Knivmakerens strykejern

Dette strykejernet kom jeg over i en bruktbutikk i Trondheim fro noen år siden. Jeg er i utgangspunktet ikke så interessert i strykejern. (Men jeg kan stryke! Allerede i 10-årsalderen fikk jeg ansvaret for å stryke og presse skolekorpsuniformen. Og sjøl om dagens klesstil i liten grad krever den type ferdigheter, sitter kunnskapen ennå, når den en sjelden gang blir framkalt).

Ikke spor etter blad

Ikke spor etter blad

Men allikevel var det noe umiddelbart tiltrekkende ved dette jernet, til tross for at det neppe kan karakteriseres som en vakker gjenstand. Jeg forsto raskt hvorfor. Et nærmere studium viste at handtaket ikke var et strykjernhandtak, men rett og slett et trøndersk knivskaft! Dette skulle egentlig ha sittet på en kraftig trøndersk brukskniv, men har altså havna i en helt anna (om enn like nyttig) rolle. Det en kan se av endene på skaftet tyder på at det aldri har sittet et blad i det, så dette dreier seg ikke om gjenbruk. Sannsynligheten for at dette strykjernet har hatt sin plass i heimen til en knivmaker er derfor ikke så reint liten.

 

Så la oss konstruerer følgende

skisse til tablå:

Knivmakerkona skal stryke klærne de skal ha på i bryllupet (eller begravelsa, her kan man velge om dette skal være fra et lystspill eller en tragedie), til broren hennes. Hun har det travelt, og velger å sette støypjernsstrykjernet på åpen varme, etter å ha tatt vekk noen av ovnsringene på den vedfyrte komfyren. Mens hun er opptatt med krølltengene vipper strykjernet over og havner med handtaket ned i varmen. Etter å ha fastslått at brentlukta stammer nettopp fra dette, og ikke håret, fisker hun opp strykjernet og studerer restene av det oppbrente skaftet.

 

Kone: Å,  Alfred, strykjernet e ødlagt, og no får æ ittj strøkke klean vårres. Vi kajn ittj færra i brøllop med  ustrøkke klea!

Knivmaker (som sitter og spikker på et skaftemne): Få sjå!


(Studerer spetakkelet, og tenker seg om. Kona har jo rett, det er umulig å stille i kirka med ustrøket skjorte.)

Knivmaker: Bare vejnt litt.

Sprekk i skaftet

Skaft med sprekk

(Rusler ut i verkstedet og finner fram et skaft han har hatt liggende, fordi det har blitt ei lita sprekk øverst ved toppholken. Kan ikke bruke sånt i kniv! Hammerslag høres fra verkstedet i det knivmakeren klinker på det nye handtaket)

Knivmaker, mumler for seg sjøl: Jau da, det her bli, det.

Kona står på kjøkkenet og tenker.

Kone: Æ får vel hør hos naboen, men æ trur ittj dæm e heim. Dæm snakka om å færra te Frøya for å hekkel sild i helga.

Knivmaker, kommer inn i kjøkkenet: Det e ittj så farle med det, kjærring. Sjå her!

Kone i det hun faller om halsen på den kjekke knivmakermannen sin: Å, du Alfred! Du får det te du!

Knivmaker: Så fin ei kjærring som æ har, så kajn  æ ittj færra i brøllop med a ustrøkke. Og heller ittj skjorta.

 

Teppe.

 

 

[Skrevet 10.03.2008 Arvid Hoff]

Nytt

 

På denne sida finner du:

Utforming og innhold © Arvid Hoff 2008